Ifølge den offisielle norske forståelsen er integrering en gjensidig prosess som handler om økonomisk, sosial og politisk deltakelse, og om å føle tilhørighet. Hvis myndighetene vurderer hvor villige innvandrere er til å delta i samfunnet, vurderer de i like stor grad hvor villig samfunnet er til å inkludere dem?
Arbeid er en av de viktigste indikatorene på integrering. Det gir ikke bare økonomisk selvstendighet, men åpner også dører til språklæring, sosiale relasjoner og økt selvtillit. Men står disse dørene åpne for alle?
En norsk studie publisert i 2024 viser at jobbsøkere med utenlandskklingende navn har mindre sjanse for å få positive svar fra arbeidsgivere enn søkere med norske navn, selv når kvalifikasjonene er like. Hvordan kan vi da kreve at innvandrere skal integreres gjennom arbeid, når navnet deres kan være et hinder allerede før de får muligheten til å komme på jobbintervju?
Utfordringene stopper heller ikke ved arbeidsmarkedet. En studie fra forskningsstiftelsen Fafo viser et gap mellom hvor sterkt enkelte norskfødte med innvandrerforeldre selv føler tilhørighet til Norge, og i hvilken grad de opplever at andre anerkjenner deres norske identitet. Dette reiser et spørsmål som handler om mer enn språk og arbeid: Hvis et menneske er født og oppvokst i Norge og ser på seg selv som norsk, hvorfor opplever vedkommende da at andre ikke ser det på samme måte?
Det åpner også for en annen mulighet: Frykten for diskriminering kan få noen innvandrere til å begrense kontakten med storsamfunnet for å unngå situasjoner der de risikerer å føle seg avvist. Men en slik tilbaketrekning kan frata dem relasjoner og erfaringer som styrker tillit og tilhørighet. Senere kan den samme tilbaketrekningen bli tolket som manglende vilje til integrering.
Selvsagt har innvandrere selv et ansvar for å lære språket, utvikle ferdighetene sine og ta initiativ til å delta i samfunnslivet. Men integrering krever tre grunnleggende forutsetninger: vilje, evne og mulighet. En innvandrer kan ha både vilje og evne, men likevel mangle en rettferdig mulighet. Samtidig kan muligheten være til stede uten at vedkommende tar initiativ til å benytte seg av den.
Hvis integrering er et felles ansvar, bør vi ikke bare måle hvor villige innvandrere er til å bli en del av samfunnet. Vi må også spørre hvor villig samfunnet er til å åpne dørene for dem og anerkjenne deres tilhørighet.
