Norge kan spare 90 mill. på ny asylpolitikk

0Shares

En fjerdedel av asylsøkerne som nå oppholder seg i Norge, har ikke krav på å få behandlet sin asylsøknad. Årsaken er at disse kommer via et annet europeisk land, hvor de allerede er blitt registrert. Ifølge Dublinkonvensjon forplikter det såkalte førstelandet – der vedkommende først ble registrert – å behandle asylsøknaden. Mens dette skjer – eller etter eventuelt avslag – velger mange asylsøkere å prøve lykken i Norge.

I henhold til Dublinkonvensjonen, har førstelandet ansvaret for asylsøkeren, så lenge vedkommende oppholder seg i innen Schengen-området.

En ny forordning – Dublin II – som trer i kraft 1. september, skal sikre raskere tilbakesendelse til førstelandet. I henhold til den nye avtalen blir det satt en svarfrist på to måneder.

– Unnlater landene å svare på vår henvendelse, likestilles det med at en anerkjenner ansvaret for asylsøkeren. Den nye Dublin II betyr raskere saksbehandling og er et ris bak speilet dersom ikke de ulike land svarer raskt på henvendelser, sier Ørmen Johnsen.

Dublin II-forordningen søker å effektivisere prosedyren for fastleggelse av hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad, slik at realitetsbehandlingen av søknaden kommer raskere i gang.

Tidsfristene er i flere tilfeller kortet ned, og det er lagt inn tidsfrister hvor det etter konvensjonen ikke gjelder noen. Videre er sanksjonene skjerpet: det å ikke overholde en tidsfrist er nå i større grad likestilt med aksept av ansvar.

Et annet viktig punkt som er endret, er at forordningen gir større beskyttelse av familiens enhet og retten til familieliv ved at reglene søker å oppnå at familiemedlemmer får behandlet sine asylsøknader i samme stat. Videre styrkes beskyttelsen av enslige mindreårige, ved at den staten hvor et familiemedlem har lovlig opphold, blir ansvarlig for behandlingen av søknaden, forutsatt at dette er det beste for den mindreårige.