Holocaust-markering

0Shares

Denne dagen markerer avslutningen på et av de mørkeste kapitlene i europeisk historie.

Jødeutryddelsen under den andre verdenskrig viser hvor langt mennesker kan gå i ondskap.

Dagen konfronterer oss med de over seks millioner jøder som mistet livet i konsentrasjonsleirene.

Den minner oss om ødeleggelsen av europeisk jødedom og om lidelsene som ble påført alle ofrene for nazistenes forfølgelser: Krigsfanger, østeuropeiske sivile, sigøynere, psykisk utviklingshemmede, homofile og politiske motstandere.

Holocaust viser hva som kan skje når de mest grunnleggende menneskerettigheter overses.

Og vi vet at menneskerettighetene stadig brytes.

Forfølgelsene i Nazi-Tyskland er ikke fenomener som begrenser seg til Tyskland eller til midten av forrige århundre. Folkemordene i Kambodsja, Bosnia Herzegovina, Rwanda og Kosovo viser at mennesker ikke uten videre lærer av fortiden.

Vi må bruke denne dagen til å minnes og lære av fortiden. Vi vil sette grenser for menneskelig ondskap, vi vil stanse nye tragedier.

Selv om vi er forskånet for ondskap av slikt omfang, lever tankegods som bygger på samme intolerante fundament som nazismen også i Norge.

Vi må derfor stadig kjempe mot rasisme, diskriminering og brudd på menneskeretter.

Regjeringen ønsker å bruke Villa Grande — Vidkunn Quislings hjem i flere år — nettopp til dette. Her ligge det en sterk symbolikk.

Prosjektet Villa Grande er i god gjenge. Holocaustsenteret vil bli hovedleietaker og disponere størstedelen av kontorplassene (22 plasser av 38). Øvrige plasser tilbys brukere som driver beslektet virksomhet.

I tillegg skal Holocaustsenteret disponere fellesarealene i huset for å skape en møteplass til menneskerettighetsarbeid, arbeid mot rasisme og diskriminering.

Regjeringen ønsker at Villa Grande skal bli et symbol i Norge på en varig kamp mot holocaust og alt dets vesen.

Tidligere denne måneden avsa en norsk domstol for første gang en dom for et rasistisk motivert drap.

I tillegg til den tragedien som rammer offerets familie og nære omgangskrets, får slike overgrep store ringvirkninger ut over dette.

Det skaper frykt i grupper som kan risikere overgrep fordi de har annen hudfarge eller kultur.

Rasistiske overgrep rammer hele minoritetsbefolkningen. Dette kan vi ikke akseptere.

Mange i Norge opplever rasisme og diskriminering på kroppen daglig, enten i klare uttrykk eller i mer skjulte former.

Det kan være i skolegården, på arbeidsplassen, i nærbutikken eller i døren til et utested.

Før jul kunne vi lese i avisen om en innvandrer med afrikansk bakgrunn som snakket flytende norsk og hadde høy utdannelse innen økonomi fra både England, Moskva og Norge. Mannen hadde søkt over fem hundre jobber uten å få tilbud om en eneste en.

Fremmedfrykt, rasisme og diskriminering er samfunnsproblemer som finnes i alle deler av samfunnet, og som må tas på alvor og bekjempes, uansett hvilke ytringer de måtte ha.

Regjeringens politikk har som utgangspunkt i at alle mennesker har en uendelig og ukrenkelig verdi.

Alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.

Vi ønsker oss et mangfoldig, inkluderende og tolerant samfunn, som er godt å leve i for oss alle.

Arbeidet mot rasisme og diskriminering er sentralt for Regjeringen. Vi vil derfor i handlingsplanen mot rasisme og diskriminering foreslå å bruke nettopp denne dagen — 27. januar — til å markere kampen mot rasisme og diskriminering.

Denne dagen symboliserer bedre enn noen viktigheten av de grunnleggende menneskerettighetene, som sier at alle mennesker er likeverdige.

Vi håper at dagen kan bidra til at hele befolkningen, og særlig unge mennesker, stadig blir minnet om verdien av disse rettighetene og hvilken relevans disse har for oss i Norge i dag.


Vi har et ansvar for at Holocaust aldri må glemmes. Det skylder vi dem som mistet livet.

Det skylder vi også oss selv og kommende generasjoner i et fritt og mangfoldig Norge.