Å flytte hjemmefra for første gang

0Shares

Min egen bolig

Jeg har i ett år okkupert andre etasje i mine foreldres enebolig. Jeg skal ikke klage på plassmangel, for jeg har alt annet enn dårlig plass, men det kommer til en tid i en tenårings liv da han eller hun ønsker å flytte hjemmefra. Den tid har kommet for meg. Jeg har fått meg leieavtale i et bokollektiv på Majorstuen, klin inntil vestkantens trafikkmetropol, nesten oppi lyskrysset. Foreløpig er verden vakker, skolen underholdende, været fantastisk, og jeg selv er frisk og rask. Dessuten er rommet stort, men det er fordi jeg ikke har puttet inn møblene ennå.

Jeg setter meg ned for å summe meg litt. Noen spørsmål som melder seg er: Hvordan er det å bo i leilighet? Jeg har foruten å bo i enebolig på Bjørndal, Oslos siste drabantby, resten av livet bodd i et lite rekkehus på Holmlia. Et koselig, hvitt hus med en hage hvor mamma beplantet etter samme tankegang som innvandrerbutikkene tenker om varene sine: Mest mulig forskjellig – på minst mulig plass. Ta gjerne i bruk naboens arealer også. Dette blir nok ingen enkel omvending for meg. Enebolig-eiere krangler om hagegrenser. Hva krangler naboene i en leilighet om? …Trappevask? Kommer jeg til å holde ut den vedvarende støyen fra trafikken utenfor soveromsvinduet?

Bokollektiver – ikke bare for gamle hippier

På 60-tallet var bokollektiver noe som hørte hippiene til. Da dyrket man grønnsaker og andre organiske substanser i bakgården, og røykte det dagen lang, substansene vel og merke. Jeg er seksten år gammel (og ikke et dophue), og skal flytte hjemmefra for første gang. Jeg er nok ikke alene om det – men tendensen hvert fall i storbyene, er at unge mennesker blir boende stadig lengre hjemme hos foreldrene. En annen ting som er blitt mer vanlig er at folk flytter sammen. Ikke nødvendigvis fordi det er noe de sterkt ønsker, men fordi dagens boligpriser tvinger de unge til dele utgiftene. Særlig er boligprisene i de sentrale deler av byen høye. Et av argumentene folk bruker for et sterkt ønske om å bo sentralt, er at utgiftene til taxi og annen transport tilsvarer det de ville spart på å bo i et område med lave priser. Jeg er ikke et utpreget festmenneske, (og langt fra gammel nok til å være det) så mitt argument er at jeg nå kan stå opp langt senere på grunn av kortere skolevei. Mer søvn betyr mer overskudd, og overskudd er definitivt noe positivt!

Flytting

Det første store skrittet inn i voksenverden er å flytte hjemmefra for første gang. Det sender meg med en orkans hastighet inn i ansvar og prioriteringer og andre ”snasne” voksenord. Slår vekk beina under min trygge Tripp-trapp stol og tvinger meg med ett til å tenke som en voksen: ” Kler reoler i kirsebær eller eik min personlighet best?” Tidligere har jeg kunnet skylde på mamma hvis noen skulle antyde dårlig smak. Men nå er det altså helt opp til meg selv. Det er slottet som skal representere kongen, ikke omvendt. Slottet er symbolet på hans storhet.


(Mitt soverom)

Det er ingen fryd å drasse to km på banankasser man har tigget til seg på Rimi. Men det er høyst nødvendig. En annen ting som er nødvendig er den nitidige utvelgelsesprosessen. Hva skal man ta med seg inn i voksenverden, og hva skal man la ligge igjen på barnerommet? Jeg har egentlig mest lyst til å ta med meg alt. Men det kan jeg altså ikke. Minner fra en barndom dukker opp mens jeg pakker ting ned – de mest verdifulle sakene omhyggelig kledd i avispapir. Jeg griper skulpturen jeg lagde i 7. klasse – den i pappmaché, av et dansende par. Den var jeg stolt av. Jeg bestemmer meg for å la den ligge igjen. Den passer ikke lenger. For nå skal jeg male alle flater hvite og være minimalistisk. Det er noe med dette å legge igjen ting, jeg legger jo igjen en del av meg selv. Små barn bekymrer seg for om de får sjokoladepålegg på skiva eller ikke. Jeg bekymrer meg for om folk vil oppfatte min nye stil som en voksekrampe eller om de vil se intensjonene bak. Jeg ønsker jo bare å skape et lyst, rent rom med bare flater.

Å bo for seg selv

En ting jeg har tenkt en del på er: Å måtte lage middag for meg selv hver dag. Å sette sammen et sunt kosthold, handle mat. Jeg gleder meg! Endelig skal jeg få ta det helt ut på kjøkkenet! Ser for meg meg selv med forkle, kokkelue og en spritflaske – for flambering. Mamma har forberedt denne tiden lenge. Tiden når jeg må begynne å holde meg i live på egenhånd. Men samtidig er mammas gastronomiske kunnskaper utgått på dato. I år 2002 er stikkordet for den som vil holde seg i live ”fusion”. Nytt for tiden er også at matlagning ikke blir sett på som en typisk husmor-syssel. Det skal være gøy. Man skal utfolde seg kreativt, eksperimentere.

Noe jeg ikke gleder meg fullt så mye til er å måtte rengjøre badet. Og egentlig har jeg absolutt ingen planer om å se for meg noe som helst i den situasjonen. Når tiden kommer for pussing og skrubbing av toalett og dusj, skal jeg gjøre slik markedskreftene og reklamene sier at voksne gjør: ”Spray på, og skyll av”. Jeg vil ikke se en eneste klut.

Innflytningsfest

Jeg er herved i ferd med å bli voksen. Jeg har betalt min første regning selv. Har montert opp mine minimalistiske svart-hvitt bilder. Tatt farvel med gamle naboer, hengt opp varsel om ”mulig støy grunnet innflytningsfest” i oppgangen. Jeg har slitt på kjøkkenet i fire timer, og brukt like mange timer på å finne passende antrekk til festen. For hva har man på seg den dagen man blir voksen? Igjen dukker denne berusende lykkefølelsen opp. Følelsen man kjenner når man er i ferd med å nå et mål. Som en sprinter rett før målstreken. Jeg danser bortover MIN gang og åpner MIN inngangsdør for de første gjestene.