Unge muslimske jenters situasjon i Norge – hjemme og i den offentlige sfære

0Shares

Her gjengir vi innlegg på kursdag om ”Kvinner i islam”, Det teologiske fakultet 8. mars av Masoome Sobut.

Muslimske jenter omtalt i media:

Dette er vidt tema med mange aspekter, jeg kan umulig ta fatt i alt. Jeg kunne kanskje ta utgangspunkt i meg selv som ung muslim, men det vil være lite vitenskapelig. Jeg er nok ikke typisk muslimsk jente.

Etter å ha skummet gjennom avis artiklene med muslimske jenter som tema, var det lett å se at det meste handlet om tvangsekteskap, æresdrap og omskjæring. I denne debatten kan man kanskje dele jentene i to grupper, de som ønsker å beholde sin muslimske identitet, og de som tar avstand fra det.

De har valgt ulike veier. Med Koranen som forhandlingskort ønsker jentene i den første gruppen å ta oppgjør med undertrykkende kulturelle normer. Den andre gruppen tar avstand fra alt av kultur arv og religion, og søker ly hos nordmenn. De blir fremmede for sin egen kultur og bakgrunn.

Det blir oftest satt fokus på den andre gruppen, de blir hyllet for å være modige og selvstendige. De andre jentene blir nærmest oppfordret til å gjøre det samme, nemlig å ta avstand fra sine undertrykkende kultur og religion.
Den første gruppen, som etter min erfaring er den største gruppen, blir det satt mindre fokus på.

De aller fleste i begge disse gruppene sier seg nok enig i at det er kulturen – eller kanskje riktigere sagt, ukulturen – som er det virkelige problemet. Selv Jeanette og Nadia ser ut til å understreke at det er kulturen de tar avstand fra. De skylder verken på Koranen eller Islam. Shabana Rahman er en av de få som jobber aktivt mot Islam. Hun er en av de få som velger å legge skylden på religionen, og gjøre narr av Islam og muslimer.

Media har en tendens til å lage overskrifter rettet mot Islam og muslimer hver gang tvangsekteskap, omskjæring eller æresdrap er tema. Det er utrolig hvordan muslimer blir sett på som en flokk med like trekk, mens nordmenn blir betraktet som selvstendige individer. Muslimske jenter er minst av alle selvstendige. De er jo ofre som må reddes og befries.

Hvordan opplever unge muslimske jenter sin situasjon?

Den beste måten å si noe om dette er å høre hva jentene selv har å si om dette. Derfor har jeg valgt ut noen avis utklipp til illustrasjon:

”Ut fra min egen erfaring og bakgrunn vet jeg at møtet mellom to kulturer kan for mange arte seg som den reneste kollisjon, hvor en befinner seg midt i det hele. Avstanden mellom den kulturen vi er en del av hjemme og den vi lever i på skolen, arbeidsplassen og ellers i fritiden, kan til tider virke nærmest uoverkommelig. Vi unge som har en annen bakgrunn enn den norske opplever å bli trukket og presset i flere retninger. Ved valg av livsstil og søken etter en egen identitet, står vi under et konstant krysspress. En balansegang er i mange tilfeller svært vanskelig å få til. Situasjonen blir enda vanskeligere når viktige livs beslutninger som for eksempel inngåelse av ekteskap skal tas.” (Nazia Tariq, 16 år)

”Jeg har valgt å forbli muslim etter over 24 år i Norge. Og det må jeg få lov til uten at Shabana beskylder meg og andre som har valgt å beholde et ben på hver side, for å være hjernevasket. Slik vil gapet bare vokse, og flere og flere blir tvunget til å velge side. Jeg har valgt å sette pris på mine to kulturer – den norske/sekulære og den egyptiske/muslimske. Jeg er stolt av dem begge. Med Koranen i hånden velger jeg å kjempe mot imamer og muslimske menn, som fratar meg mine rettigheter til fritt å bestemme over mitt liv. Med Koranen i hånden går jeg til kamp mot alle fedre og brødre som tror at de i islams navn kan bestemme over meg og mine valg. Det må jeg bli respektert for. Frihet er frihet til egne valg” (Wahab Amal, hovedfagsstudent).

”Helt siden jeg var liten, har jeg aldri gjort det jeg skulle. Ikke var jeg høflig nok. Ikke lystret jeg foreldrene mine, og allerede i en alder av fem år snek jeg meg ut av huset vårt i England for å leke med nabojentene mens foreldrene mine sov. Jeg kom bevisst hjem etter avtalt tid, og jeg spiste opp alle de gode norske julekakene mens vi var på besøk hos familievenner – til min mors store forlegenhet.

Det er komplisert når du står der uten røtter. Hvor skal man se for inspirasjon og rettledning? Hva er normen? Hva har kvinnene gjort før deg? For skjebnen vil ha det til at jeg egentlig ikke har noe sted som er mitt.”…
”Jeg må akseptere at skjebnen har gitt meg oppgaven å være en moderne, muslimsk kvinne på jakt etter en balansegang mellom vestens feministidealer og den familiebaserte muslimske levevei. Jeg liker å tro at det er min livsoppgave. Noen lever enkle liv, har enkle valg. Andre må slite, være opprørere. Men min trøst er at det er gjennom opprør fremskritt blir skapt.”
(Nazneen Khan, kulturjournalist)

Det er vanskelig å være ung muslimsk jente i Norge. Dette gjelder nok for både unge jenter og gutter. Man blir dratt mellom to ulike kulturer. Det blir en evig kamp. Man må hele tiden slåss og kjempe for sin identitet. Dette gjelder de som velger å være muslim, men også de som velger å holde avstand til sin bakgrunn.

Likestillingssentret har gjort en undersøkelse om blant annet unge muslimers møtet med nordmenns holdninger: “Har ikke foreldrene dine funnet en mann til deg ennå?”

Naima opplever det som dobbelt nedvurderende at folk kobler skautet hennes til “bortgifting” og kvinneundertrykking. Skautet er noe hun har valgt selv, som et tegn på at hun er praktiserende muslim, og nettopp det å skaffe seg en god muslimsk mann er hennes strategi for ikke å ende opp i et undertrykkende ekteskap. Samtidig mener hun at det ikke bare er norskingenes skyld at de ikke skiller mellom den kulturbestemte kvinneundertrykkingen som foregår i noen innvandrerhjem og de idealer som hun mener islam egentlig representerer. Hennes kritikk retter seg altså også mot andre muslimer som ikke følger religionen sin.

For disse jentene er stadige spørsmål og kommentarer om ekteskap med på å stemple dem som undertrykte og stakkarslige innvandrerjenter. Det er mye som tyder på at arrangert ekteskap, eventuelt definert som tvangsekteskap, har fått symbolsk verdi i innvandrerdebatten på samme måte som det muslimske skautet – et symbol på kvinneundertrykking og undertrykking av individet. Selv er jentene, som vi skal se, kritiske til mange sider av ordningen, men de er opptatt av å få fram nyansene. I møtet med nordmenn opplever de at arrangert ekteskap er en pakke som er ferdig definert, som et overgrep, med foreldrene som overgripere. Det er få som er interessert i å se nærmere på hva som befinner seg inni pakken.

At nordmenn generaliserer om innvandrere er ikke nytt, men hva betyr det egentlig for enkeltpersonens hverdagsliv? For mange ungdommer med innvandrerbakgrunn betyr nordmenns spørsmål og holdninger at de ofte må forklare og ta stilling til sin kulturelle bakgrunn. Dette kan stimulere evnen til refleksivitet og sånn sett styrke identitetsarbeidet deres. Men når de stadig møter stereotypiserende og negative framstillinger av sine egne foreldre og den minoritetsgruppen de tilhører, er det sannsynlig at de vil få større behov for å forsvare dem. Det blir mindre rom for å bearbeide dilemmaer og motsetninger åpent.

Om meg selv

Helt til slutt vi si jeg noen ord om meg. Jeg er 22 år gammel, studerer hovedfag i sosiologi som privatist. Jeg kommer opprinnelig fra Iran, og er født i Teheran. Jeg har nettopp forlovet meg med en gutt i Iran, som jeg ble kjent med gjennom internett J

Mine foreldre har begge blitt ferdig med utdanningen her i Norge. Papa har cand.mag. i sosiologi, mens mama har cand.mag. i pedagogikk. Vi flyttet til Norge når jeg var 12 år gammel. Fra første stund måtte jeg kjempe for mine rettigheter som person. Allerede da jeg gikk på barneskolen, kom jeg i krangel med min rektor som var rasist. Jeg kommer fra en samfunns engasjert familie, det har hatt sterk påvirkning på blant annet mitt studievalg. I motsetning til det de fleste tror ønsket jeg å gifte meg som 16-åring. Dette var noe mine foreldre ikke satte særlig pris på: ”du må ta utdanning!” Nå i ettertid er jeg ganske glad for det, den eneste måten jeg kan forklare det på var at jeg ville komme meg ut av min familie. Hvorfor kan man jo spørre. Jeg var ganske bortskjemt som barn, det er i alle fall det mine venninner sier. Mama har gjort alt i sin kraft for å gi oss et best mulig oppvekst, tross min fars fravær under barndommen. Kan jeg ikke si at jeg følte noe savn.

Jeg kommer fra en religiøs familie som gjør sitt beste for å tilpasse seg det moderne samfunnet vil lever i. Som ungdom hatet jeg alt som hadde med nordmenn å gjøre, jeg var lei av måtte forsvare mitt sin hele tiden. Det gjaldt ikke bare min muslimske identitet, jeg var også alltid alene om mine politiske synspunkter. Dette førte til at jeg følte en sterk avstand til alt som var norsk. Dette forandret seg ganske fort etter at jeg kom inn på universitetet, her ble jeg kjent med flere forelesere som jeg beundrer for deres innsats. Endelig fikk jeg møte noen som kunne se hele sannheten og ikke bare halve. Dette var med på å forandre mitt syn på det meste, nå trengte jeg ikke å forsvare meg lenger. Jeg kunne ta imot informasjon med åpne øyner, ikke minst p.g.a. objektiviteten i stoffet som ble presentert. For første gang kunne jeg ta en oppgjør med mine egne tanker. Før opplevde jeg andre som fiender, jeg kunne ikke lære noe av dem. Mine opplevelser av universitetet, sammen med mine reiser til Iran, har ført til at jeg har et mye mer avslappet forhold til min religiøse identitet i dag enn tidligere.