Hvilken kultur skal bevares? Minoritets- og etnopolitikk i Sameland

Her gjengis et sammendrag av hovedoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Basel skrevet av Lorenz Khazaleh:

Samene regnes som urbefolkning i Nordskandinavia og Nordvest-Russland. Som indianerne i Amerika, maoriene i New Zealand, aboriginierne i Australia og inuittene i Grønland, Kanada og Alaska er de blitt kolonialisert av en innvandrende befolkning, som tok deres land, forba dem å snakke deres språk og tvang dem å gi opp deres måte å leve og tenke på. Men i de siste tiår har mange etnopolitiske bevegelser vokst fram i hele verden og kjempet for urbefolkningenes rettigheter – også i Norge.

Etter å ha studert ett år i Tromsø, fulgt med i debatten om den samiske språkloven, retten til land og vann i Finnmark i flere år, ble jeg mer og mer klar over at saken ikke er så enkel som sameaktivister, politikere, byråkrater og noen antropologer og journalister vil ha det til.

Problemstillingen

Hva for eksempel innebærer det å kreve samenes rett til selvbestemmelse? Skal det opprettes en samisk stat eller et selvstyrt område? Og hvor? Hva med nordmennene og kvenene (finske innvandrere) som har bodd der i mange generasjoner? Hvem regnes som same? Hva med alle de med “blandet” bakgrunn som utgjør majoriteten i Finnmark? Hvem bestemmer over disse spørsmål?

Og hva med retten til å bevare og videreutvikle samisk kultur (som ble lovfestet i Grunnloven i 1988) ? Hvilken kultur? Er samisk HipHop like mye del av denne kulturen som den tradisjonelle joiken? Hvem får definere hva som er samisk?

Et omstridt kulturbegrep

I den første delen av oppgaven viser jeg hvor populær tankegangen, som definerer mennesker som bærer og representant av sin kultur, er blitt siden 1800-tallets nasjonalister hadde spredt den. Mest tankevekkende er at både høyre- og venstresida opererer med tanken om avgrensede kulturelle grupper og bruker uttrykk som kulturell renhet, autensitet, opprinnelighet. Antropologer derimot har kritisert denne tenkemåten spesielt siden Fredrik Barth’s reader “Ethnic Group and Boundaries” utkom i 1969.

Nordnorges flerkulturelle historie viser hvor lite brukbart kulturkonseptet er. En sentral rolle for forståelsen av debattene er uttrykket “Det tre stammers møte” som peker på at nordmenn, samer og finske innvandrere (kvener) har bodd sammen i mange århundre. Trespråklighet var vanlig. Mange ser seg selv som “blandning”.

Samisk mangfold

Dessuten finnes det et stort mangfold innenfor det samiske samfunnet, basert på tradisjonell næringsvei (fjell-/reinsdyrsamer, sjøsamer), bosted (by-land, nord-sør) og alder. Det er selvsagt at det finnes mange konkurrerende forestillinger om målet av samepolitikken.

Det var på 50-tallet at samene begynte å organisere seg. Men først med protestene mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget fant samiske spørsmål gehør og støtte også i Sør-Norge. Samtidig splittet bevegelsen seg i en fraksjon som var loyal mot kongen og en mer radikal fraksjon i opposisjon mot det norske samfunnet. Mange sjøsamene så kritisk på samebevegelsen som de mente så reindyrsamene som de “mest autentiske samene” og sjøsamene som fornorsket, tilpasset og derfor uinteressant.

Hvor uenige samene var i sentrale spørsmål viser også debattene om innføringen av den samiske språkloven. To- språklige veiskilt ble skutt på eller fjernet, barna ble holdt borte fra samisk-undervisningen. Like heftig er debatten om retten til land og vann. Noen krever at hele Finnmark blir styrt av samene, mens flertallet er mot politikk på etnisk grunnlag.

Det jeg kritiserer er ikke samebevegelsen og dens krav til å kunne bruke samisk språk og bevarere sin identitet. Samebevegelsen bidro til at samene fikk et mer positivt selvbilde. De er blitt en anerkjent del av det norske samfunnet med en egen elite.

Jeg kritiserer ideologien bak som er den samme som den norske stat brukte under fornorskningen av samene og som er hovedgrunnen til at nordmenn lenge har sett på samene som fremmedelement i Norge: nasjonalismen og dens utgangspunkt om at menneskeheten er oppdelt i forskjellige kulturer og nasjoner med eget språk, egen historie og tradisjon.

Et transetnisk perspektiv

Det jeg går inn for er et såkalt transetnisk perspektiv i etno- og minoritetspolitikk, kombinert med regionalisme og nærdemokrati.

Et transetnisk perspektiv går ut fra erkjennelsen at mennesker har flere identiteter og at den etniske identiteten ikke alltid er den viktigste. Kanskje en ung samisk technomusikk-tilhenger har mer felles med en sveitsisk technomusikk-tilhenger enn med en gammel reinsdyrgjeter? I hvert samfunn er det et stort mangfold av kulturelle strømmer og det å være medlem av det samme samfunn innebærer ikke at en har felles kultur med de andre medlemmene.

Kan regionalisme og nærdemokrati være et alternativ til etnisk basert politikk? Jeg synes en burde alltid først definere de relevante enhetene: Hvilke grupper er innblandet? Mange antatt etniske konflikter (f.eks. spørsmål om land og vann) vil vise seg å være konflikter mellom forskjellige økonomiske og politiske enheter eller samfunnslag, om ulik fordeling av makt eller økonomiske ressurser. Det viser ikke minst historien om den norske kolonialiseringen og detailstyringen av Nordnorge (bl.a. gjennom reguleringen av reinsdyrnæringen). Det dreier seg også om en stat som usynliggjorde nordnorsk og samisk historie og satte seg (og spesielt hovedstadsområdet) selv i sentrum.

Noe som regionalisme og transetnisisme i hvertfall kan bidra til er en “open-mindedness”, en bedre forståelse av verden, en forståelse om nasjon og stat som noe mangfoldig og del av den store verden.