Gratis barnehagetilbud for familier med innvandrerbakgrunn – fører det til økt integrering?

0Shares

Her er et sammendrag av NOVA Rapporten om evalueringen av to års gratis barnehagetilbud for familier med innvandrerbakgrunn. Trude Brita Nergård er ansvarlig for evalueringen og er ansatt i NOVA.

Utgangspunktet for evalueringen er et forsøk med gratis barnehage. Forsøket startet i august 1998 og omfattet alle femåringer i bydel Gamle Oslo. Senere (høsten 2000) ble tilbudet utvidet til også å gjelde fireåringene. Målet med forsøket var å få flere barn med innvandrerbakgrunn til å begynne i barnehage, og å legge til rette for bedre integrering og språkopplæring. Gamle Oslo ble valgt fordi andelen barn med minoritetsspråklig bakgrunn er høyere her enn i andre bydeler og bruken av barnehage lavere. Ordningen opphører våren 2003.

Datamaterialet består av en kvalitativ studie av fjorten familier. De ble intervjuet ved tre tidspunkt: Tidlig på høsten (2000), det året fireåringene begynte i barnehagen, våren 2001, det vil si etter at barna hadde tilbrakt ett år i barnehagen, og våren 2002, da barna var i ferd med å avslutte oppholdet i barnehagen. De fleste som ble intervjuet var mødre, og evalueringen fokuserer først og fremst på dem. Siden det vanligvis er mødrene som har hovedansvaret for barna, er det dem tilbudet om barnehageplass får størst konsekvenser for.

Integrering er et lite entydig begrep og et fenomen med mange fasetter. Språk, arbeid og nettverk blir likevel ofte betraktet som nøkler til integrering. Målet med evalueringen er å gjøre rede for hva slags følger oppholdet i forsøksbarnehagen har fått for familiene på disse tre områdene. Siden nettverk gjerne er en konsekvens av de to første, blir språk og arbeid tillagt størst vekt.

Det er særlig to faktorer som virker inn på norske kvinners yrkesaktivitet: yngste barns alder og mors utdanning. Av disse betyr utdanning mest. En av mødrene i utvalget har universitetsutdanning, mens to har ett eller to års utdannelse ut over grunnskolen. Resten har grunnskole. For noen vil det si fem-seks års skolegang. Ti av de fjorten familiene har barn som er yngre enn fire år. Alt i alt var det flere grunner til å regne med at yrkesaktiviteten i utvalget ville være lav.

Da fireåringene startet i barnehagen var kun én av mødrene i arbeid. En annen begynte i jobb for første gang denne høsten (2000).

Etter to års opphold i forsøksbarnehagen (våren 2002) var seks av de fjorten mødrene i arbeid: De to som allerede var i jobb høsten 2000, og fire andre i tillegg. Alle de sistnevnte (pluss én av de andre) hadde barn under fire år. Alle hadde også allerede under den første samtalen gitt uttrykk for at de ønsket å gå ut i jobb. De løste problemet med tilsyn for de minste barna ved at besteforeldre eller i enkelte tilfeller ektemannen trådte til.

En av de fire var delvis oppvokst i Norge og behersket språket svært godt. De tre andre (de tre med høyest utdanning i utvalget) snakket lite eller ikke noe norsk, og startet alle på norskkurs da fireåringen begynte i barnehagen. To av dem rakk å lære en del norsk før de gikk ut i arbeid og fikk anledning til å videreutvikle ferdighetene i jobben.

Alle de seks yrkesaktive mødrene jobbet innenfor lavtlønnsbransjer. To av dem hadde fast ansettelse. De andre jobbet på kortvarige kontrakter. De fleste av dem uttrykker seg positivt om miljøet på jobben, men forteller at de har lite kontakt med arbeidskameratene utenom arbeidstiden.

Blant de åtte som fremdeles var hjemmeværende våren 2002, ønsket noen seg arbeid, andre ikke. Seks av dem kunne lite eller ikke noe norsk. Alle ga uttrykk for at de gjerne ville lære det. Mange opplevde likevel at det stadig dukket opp hindringer av praktisk eller helsemessig art som gjorde det vanskelig både å fullføre et språkkurs og å gå ut i arbeid. I løpet av toårsperioden oppholdet i barnehagen varte, begynte fire av disse seks på norskopplæring, men flere av dem strevde med å følge opp kurset. Alle hadde gått på kurs en eller flere ganger før. To av de åtte hjemmeværende mødrene kunne ganske mye norsk (de gjennomførte intervjuet uten tolk). De hadde likevel ingen planer om å gå ut i jobb. En av dem mente det var vanskelig fordi hun bar hodeplagg (hijab).

Innblikk i hva slags slekts- og familienettverk informantene har, og hvilken kontakt familiene har med nordmenn, forteller noe om den sosiale konteksten som barnehagetilbudet virker i. For familier som har et lite sosialt nettverk, kan tilbudet om barnehageplass representere en viktig og potensiell utvidelse av dette nettverket. Vel halvparten av familiene i utvalget har slekt i Norge. Men det er store variasjoner i forhold til hvor mange de utgjør, og hva slags slektskapsrelasjon det dreier seg om. Det er også alltid noen som mangler. Særlig når noen av de nærmeste mangler, skaper det savn. Savnet merkes særlig sterkt i forbindelse med høytider og familiebegivenheter.

Å ha norske venner er et uttrykk for kontakt med det norske samfunnet. Det er også en måte å utvikle kjennskapet, kontakten med og tilhørigheten til dette samfunnet på. Få av familiene har norske venner. Noen har kontakt med norske naboer, mens andre treffer nordmenn på jobb. Men mange bor i strøk hvor det er få nordmenn, og de fleste av mødrene er ikke i arbeid.

Barnehagen er et viktig møtested også for foreldrene. I forsøksbarnehagen arrangeres fester og andre fellessamlinger for barna og foreldrene flere ganger i halvåret. Flere av mødrene håpet at oppholdet i barnehagen skulle gi muligheter til å bli kjent med majoritetsbefolkningen. Det finnes imidlertid nesten ingen etnisk norske foreldre i barnehagen.

De av foreldrene som treffer landsmenn i barnehagen, har ofte mest kontakt med disse. På fellessamlingene grupperer deltakerne seg gjerne rundt bord med personer som har samme språkbakgrunn som dem selv. For de som ikke kjenner noen eller ikke treffer landsmenn i barnehagen, representerer de ansatte ofte den viktigste kontakten. Dette gjelder ikke minst fedrene. De utgjør et lite mindretall, og snakker ofte ikke så mye med de andre tilstedeværende.

I barnehagen møter mødrene andre mødre og blir kjent med ansatte – hvorav mange har innvandrerbakgrunn. De representerer alle ulike måter å leve på. Felles for de ansatte er at de har lært seg norsk og valgt å gå ut i arbeidslivet. Barnehagen er i seg selv et resultat av den moderne kvinnerollen. Om tilbudet om gratis barnehage ikke løser alle de praktiske problemene med barnetilsyn, kan det likevel virke som en stimulans og en tilskyndelse for mødrene til å lære seg språket, og til eventuelt å komme ut i arbeid. For noen vil det kunne skje på kort sikt, for andre på lengere sikt.

Kilde: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)