Foto: Arkiv
I over seks år har Frp vært mellompartner, først i en blåblå regjering, så med Venstre og Krf under Granavold-plattformen.
Nå, etter dagens pressekonferanse hvor Frp og Siv Jensen varslet sin fratreden fra regjeringen, ligger Erna Solbergs prosjekt med brukket rygg.
Årsakene er mange. Siv Jensen snakker om “avstander, og grå kjedelige kompromisser”. Om lite gjennomslag i et felles borgerlig prosjekt. Sjefen selv, statsminister Erna Solberg takker for innsatsen, respekterer Frps avgjørelse og mener partiet har vist seg som “styringsdyktig”. Hun peker på områder så varierte som eiendomsskatt og asyl.
Veltet av IS-kvinnen?
Regjeringskrisen ble en realitet etter at regjeringen besluttet å hente hjem en 29 år gammel norsk-pakistansk IS-siktet kvinne fra Al-Hol i Syria. Humanitære hensyn til kvinnens syke sønn gikk foran Frps strenge syn på saker om tilbakevending av IS-deltakere i Syria og Irak.
Er likevel terrorsaken ene og alene i å ha veltet regjeringen? Og kan Frps avgang sees på som en seier eller nederlag for partiet? For det må også ha hendt flere “dissens-episoder” og sympatisk uenighet, før saken om IS-kvinnen. I stor grad har dette veivalget handlet om en opplevd helhet.
Jeg tenker vi må se dette i lys av mange blandede faktorer. Innad i partiet er det fylkeslederne som har ivret frem for regjeringsavgangen. Fylkespartiene og grasroten i Frp har stått fjernest fra Granavolden og Erna Solbergs prosjekt, og nærmest nasjonalkonservatismen. Fløyen til Christian Tybring-Gjedde og Sylvi Listhaug har fått utøve sterk innflytelse på partiledelsen og Siv Jensen. Sistnenvte har forsøkt å balansere mellom denne, og den mer moderate fløyen. Nå får hun klar konkurranse fra den ene fløyen, som mest sannsynligvis vil dreie partiet i sin retning.
IS-saken gjorde et utslag, men var en del av en lang prosess, og flere saker underveis som førte til exit fra regjeringen.
Et motvillig støtteparti
Et Frp som har forlatt statsrådskontorene ser allerede i dagene etter regjeringsexiten at meningsmålingene peker riktig vei. Nå som to av de mest Frp-kritiske politikerne i den fellesborgerlige blokken, Abid Q. Raja og Knut Arild Hareide får ministerposter, kommer man i en vanskelig balansekunst, som motvillige støttepartier.
Frp har også handlet utifra hensynet til partiets overlevelse. Valget i 2013 gikk utover mellompartner i det rødgrønne samarbeidet, SV, som gjorde et av sine dårligste valg på lenge. I 2021 ville mest sannsynligvis skje det samme med Frp. Kompromisser tar på for et parti med en kompromissløs valgbase, som ser at man ikke vant frem på den ene etter den andre saken. Kommunevalget i fjor utraderte nesten lokalpartiet i Oslo, hvor man lekket blant annet stemmer til nykommeren og enkeltsakspartiet FNB.
Her ligger essensen i Frp. I løpet av seks år i regjering har de prøvd å agere med den samme kompromissløsheten som man har i årtier i opposisjon. Hyppig utskifting av justisministrene bidro til en polemisk regjeringsdeltakelse. I den liberale fløyen har man prøvd å få til en form for styringsansvar, men den fløyen klarte ikke å overvinne den interne maktkampen.
Exiten gjør det mulig for Frp å rendyrke opposisjonsrollen på nytt. Vi kommer til å merke dette, med motvillig støtte til den nye Høyre-Krf-V-regjeringen, som i svekket mindretall i større grad kommer til å regjere med Frp og Aps samtykke. Retorikken i innvandringsdebatten vil sannsynligvis trappes mer opp, og det sterkere nasjonalkonservative fokuset vil ha som mål å få flere distriktstemmer. Norge i 2020 er ikke bare åpenhet, kosmopolitiske følelser og globalisering.
Venstresiden på sosiale medier er begeistret over exiten. Men vi må se konturene og sammenhengen bak en slik manøver. Spesielt med tanke på tiden fremover mot høsten 2021 og neste valg.
