Uheldig av Wright

Ikke bare kultur: klasseinndelingen på Bjerke videregående skole har blant annet blitt forsvart av eks-KrFeren Robert Wright, for at "norskkulturelle" ikke skal forsvinne. I dagens Norge er bruken av et slikt begrep uheldig og tvilsomt, hevder kommentaren.
Foto: C. Hill
Saken som omhandlet den omstridte etnisk baserte klasseindeligen på Bjerke videregående skole vitner om tvilsom begrepsbruk.
0Shares
Oppslaget i Dagsavisen, hvor det kom fram at skolen hadde plassert etnisk norske elever i to av førsteklassene, slik at halvparten var etnisk norske, mens siste førsteklassen kun besto av elever med minoritetsbakgrunn, har skapt sterke reaksjoner. Ord som “ulovlig” og “apartheid” har blitt brukt i karakteristikken, og til og med utenlandske medier viste interesse for saken.
Skoleledelsens beslutning om å samle elevene i atskilte klasser har imidlertid også sine tilhengere. En av de positive til Bjerkes tiltak er kirkeverge og tidligere byrådsmedlem for KrF Robert Wright. Ifølge han er dette veien å gå for å hindre flere etnisk norske familier tar sine barn ut av “typiske videregående skoler på østkant med høy innvandrerandel” som Stovner og Bjerke.
Hva-kulturell?
I et innlegg på Dagsavisens “Nye Meninger” presiserer han også sitt standpunkt ved å hevde at det ikke handler om farge, men om kulturbakgrunn. Og lanserer likegodt ordet “norskkulturell”.

Spørsmålet er imidlertid hva eks-KrF-politikeren legger i det. Både begrunnelse og betydning bak Wrights begrepsbruk savner jeg. Hva er egentlig “norskkulturell” eller det å være kulturell norsk? Er det å spise sunn Gudbrandsdalsost hver dag og kaste vekk kebaben? Er det å følge med på vintersport istendenfor fotball-VM? Er det å bli med på lokallaget i et politisk parti, i den lokale klatreforeningen og på dugnader? Er det å kaste vekk hijaben og heller ta frem fløyta på 17. mai, mens man godtar Eidsvoldsfedrene og “norske demokratiske verdier” som moralsk rettesnor i hverdagen?

Farlig sammenheng

For meg virker det å sette sammenheng mellom opprinnelse og oppførsel farlig og uheldig. Norge er ikke “mangfoldig” bare i forstanden at det finnes alt fra etniske nordmenn, spansktalende, krigsflyktninger fra Afghanistan, Somalia og Bosnia og polske og pakistanske arbeidsinnvandrere, men også kulturelle variasjoner mellom de ulike gruppene. En skipsreder fra Oslo Vest vil nødvendigvis ikke føle samme “felleskulturelle tilknytning” til en verftsarbeider fra Rjukan eller en karskentusiast fra Stjørdal, på lik måte som om ikke alle med latinsk opprinnelse liker reggeaton eller at alle norsk-pakistanere følger påbudene fra foreldregenerasjonen.

Wright klarer ikke å se de ulike gråtonene og variantene, i iveren etter å få bekreftet en komplisert problemstilling generalisert og presentert i svart-hvitt. Selvsagt skal ikke utfordringene som man daglig møter på Bjerke feies under en teppe. Å avertere for etnisk rene klasser er imidlertid ikke veien å gå.

Elevene på Bjerke- og andre dette angår- fortjener bedre.