Viktig bekymringsmelding

- Norske feminister har gjort lite for kvinner med minoritetsbakgrunn. Hvor er de når det virkelig trengs? Hvilke saker jobber de egentlig for? Jeg synes det er merkelig at norske feminister prioriterer å kle av seg, det er en merkelig form for kvinnekamp, mener Amal Aden
Foto: Henrik Kreilisheim
Situasjonsbeskrivelsen i Amal Adens innlegg i dagens nettutgave av Aftenposten kan overføres til alle former for æres(u)kulturer.
0Shares

Saken som Aden tar for seg er om en kvinne med opprinnelse fra Somalia, som har hatt voldsalarm en stund etter at hun anmeldte en voldtekt. Mannen som voldtok henne er dømt til flere års fengsel, men venter på soning. I påvente av soning går voldtektsmannen fri. Kvinnen er redd hun skal møte voldtektsmannen. 

Voldtektsdømte, som har samme kulturbakgrunn, har venner og familie og som truer og sjikanerer henne meldt voldtekten til politiet. Videre argumenterer Aden for at de samme mennene som begår vold og fornedring, og som ikke bryr seg om norske lover og regler må sendes ut. Straffen skal virke preventivt nok til at potensielle voldtektsforbrytere skal kunne gjøre den nødvendige konsekvensanalysen. Tør jeg ta sjansen på å gi blanke i loven og handle utifra min opprinnelige kulturs interne regler, eller er dette en for stor risiko hvis det kan bety gjensynet med landet, krigen og tilværelsen jeg flyktet fra? 

Uredd på manges vegne

Adens stadige pekefingre og sterke synspunkter om hva som er god integrering har utvilsomt gitt henne mange fiender: i likhet med den voldtektsutsatte kvinnen hun beskriver i kommentarartikkelen er hun påpasselig med hvor hun går, hvem hun treffer og så har hun også voldsalarm.

Rollen hun har påtatt seg er ikke for de med svakt hjerte: Aden er utvilsomt en kulturell reformator som utfordrer patriarkatets makt som finnes i miljøet. En slags norsk-somalisk versjon av Camilla Collett som taler uredd på manges vegne, og som hverken er redd for sitt eget miljøs eller kulturrelativisters reaksjoner. 

Overføringstankegang

Samtidig som hun påpeker det samme patriarkatets feil og mangler i det somaliske miljøet i Norge, kan mye av de samme momentene også overføres til andre miljøer, uansett kulturbakgrunn, også blant den opprinnelige norske befolkningen.

I det siste tiåret har Norge slitt med voldsomme tall når det kvinner drept av sine ektemenn. En flau statistikk for likestillingslandet Norge. 

Stygt, men nødvendig 

Av den grunn er det viktig å ha en som Aden, som ikke “roper ulv” for moro skyld, men som faktisk påpeker holdninger og handlinger som er riv ruskende feil i Norge anno 2012. Å ønske alle somaliske menn som begår voldtekt og andre grove lovbrudd ut av landet høres på en måte tilspisset ut. Spesielt med tanke på at de norske mennene som begår de såkalte familietragediene (altså ikke den æresrelaterte volden menn med annen etnisitet kobles til) ikke foreslås sendt til Jan Mayen eller Bouvet-øya. 

For meg er dette et fortvilet rop fra en kvinne som har fått nok av at interne kodekser hindrer den naturlige utviklingen og prosessen hennes eget miljø idéellt sett bør kunne ha i et fredelig og velfungerende samfunn som den norske. Så lenge det finnes mørkemenn i de ulike miljøene som fastholder på gamle konvensjoner som ikke fungerer i det nye og mangfoldige Norge, så vil vi trenge folk som Aden.