Norgesferie er fortsatt et fenomen som ekskluderer lavinntekstgrupper, som blant annet innvandrere, mener kommentarforfatteren. Bildet tatt fra en tur i Hjørundfjorden under årets sommerferie.
Foto: Claudio Castello
Et bevis på kronisk norskhet er hvorvidt man kan bekoste seg en ordentlig Norgesferie.
18Shares

Siste dagers smitteøkning viser helt klart at åpningen av grensene mot land med høy koronasmitte som Sverige og Spania var i tidligste laget.

Ifølge FHI er mye av smitten såkalt “importsmitte”, i tillegg til unge i 20-årene som samles til privatfester hvor enmeters-regelen ikke har blitt holdt.

Et grelt eksempel på importsmitten finner vi blant annet i Hurtigruten, som importerte billigere filippinsk arbeidskraft, istedenfor å betale ekstra for dyrere, men sikrere hjemlig arbeidskraft. Skandalen førte til de første smittehoppene i slutten av fellesferien, og var preget av “sperrefrist”, flere uker før nyheten slapp ut.

For dyrt

I en nylig samtale med Agenda-rådgiver Sylo Taraku etter et intervju snakket vi om våre Norgesferie-opplevelser i sommer. Om gleden med å kjenne vårt nye fedreland. Men også om at Norgesferie, og særlig prisnivået, kan ekskludere. Særlig innvandrerfamilier med anstrengt økonomi, og store barnekull får ikke denne muligheten. Vi kom til samme erkjennelse; godt og velfortjent, men i dyreste laget. Et høyt prisnivå inviterer ikke grupper som allerede fra før av er lavinntekstfamilier, og hvor barnefattigdommen er høyest på landsbasis.

For disse og en del kronisk norske er ikke Norgesferie et alternativ. Uten arvehytte eller båt eller bil er det lite annet enn rådyre hoteller man kan ta seg inn på. Hvis man eventuelt ikke er glad i camping eller sove under åpent himmel. Tyskere har skjønt dette i årtier, og kommer med bobilene sine fra Kiel-fergen.

Å kunne bekoste på seg Norgesferie er herved et tegn på at man for lengst er økonomisk assimilert. Eller?

I sommer kunne VG blant annet vise til at en mann betalte over 11.000 kroner for tre dagers hotellopphold i Kristiansand. Like mye for tre dager i hotell som det mange norske borgere kan få i måneden i NAV-penger eller pensjon etter skatt.

Sydenskam

Sydenskam ble også et nytt begrep i år. Spania-og solhungrige nordmenn reiste i stillhet. Flesteparten sørget for at feriebildene uteble på sosiale medier, og de få som har turt å legge ut, som en norsk influencer, har blitt utsatt for et digitalt gapestokk. Spania-reiserne, hengt ut som “unnasluntrere” på sosiale medier, kunne på sin side fortelle om strengere korona-bestemmelser og at de følte seg sikrere enn i Norge

Årets sommer kom til å bli spesiell grunnet korona, og reiserestriksjonene som etterfulgte. Hotelleiere og turoperatører og andre kunne gjort sitt for den såkalte “nasjonale dugnaden” med pakketilbud som kunne konkurrert med Syden, og andre destinasjoner. Fått folk til å holde seg hjemme, og nyte det flotte landet vi har.

Spesielt er det viktig at de nyeste av oss alle som bor i Norge blir kjent med mangfoldet i natur og kultur som Norge kan by på. Det vil gi lettere referanserammer og mer tilhørighet. Men da må pengebarrieren omgås. Vi må tilbake til tiden med folkeferier, hvis flere grupper skal fristes vekk fra koronarøde områder i utlandet, også neste sommer.

Årets røde linje, fra hotelleiere til fergeselskapene var nemlig kriseminimering gjennom pengemaksimering.