Homomiljøets islamofobi og muslimenes homofobi

LGBT-asylsøkere som mener seg forfulgt i hjemlandet får styrket rettsvern gjennom Justis- og beredskapsdepartementets nye retningslinjer.
Foto: Hilde Skjølberg
Å være en minoritetsgruppe er ingen garanti for toleranse overfor andre. Trist, men sant.
0Shares

Fra majoritetens side ser man ofte minoriteter som en stor masse med felles interesser og samme formål. Sannheten er imidlertid ganske annerledes. Å være minoritet i Norge anno 2012 innebærer ikke bare etnisk mangfold, men også livsynsbaserte forskjeller som en del mennesker ikke er oppmerksom på. Hodeplagg betyr ikke bare muslim; en kan også være hindu. Mørk hud kan bety alt fra iransk, latin-amerikansk, rom-folk eller nord-afrikaner. Ikke alle pakistanere liker banghra, og ikke alle jøder støtter staten Israels offisielle politikk på Vestbredden. Kunsten er å kunne se nyansene.

Av den grunn synes jeg det er trist at to grupper som selv har opplevd mye diskriminering i storsamfunnet den siste tiden, langer ut mot hverandre. To grupper som Utrop har faktisk skrevet mye om, nemlig homofile og muslimer.

Felles-fobi?

Mange homofile i Nederland stemmer på det høyreradikale Frihetspartiet til Geert Wilders.

En kronikk i New York Times viser til et foruroligende fenomen i vestlige land kalt “pinkwashing”. Fenomenet går ut på at homofile og lesbiske går vekk fra den radikale, tolerante tankegangen som lenge har preget homokampen. I stedet blir mange homofile stadig mer skeptiske til innvandring, flerkultur og særlig islam, en skepsis tradisjonelt forbundet med høyresiden, ifølge kronikkforfatter. Hun påpeker at mange homofile i Nederland stemmer på det høyreradikale Frihetspartiet til Geert Wilders, at tyske homoorganisasjoner i offisielle uttalelser har stemplet mulimske innvandrere som “fiender” og at terrorsiktede Anders Behring Breivik hentet mye tankegods hos den homofile islamkritikeren Bruce Bawer.

Det har også vist seg at “Pinkwashing” har hatt innflytelse i konflikten mellom israelere og palestinere. Homofile europeere og amerikanere tar i stadig større grad Israels side. Dette har fragmentert homokampen, og vanskeliggjort samarbeidet mellom israelsk og palestinsk homobevegelse.

Å være muslim er det samme som å være en homofobisk fanatiker, ifølge denne tankegangen. Samtidig finnes det eksempler på den samme type diskrimineringen, men med motsatt fortegn. Her hjemme har det vært en stor debatt om det offisielle muslimske Norges standpunkt til homofili og straff med Fritt-ord pris vinner Sara Azmeh Rasmussen i spissen.

En nylig utført studie blant videregående skoleelever i Berlin viste sterkest homofobe holdninger blant elever med tyrkisk bakgrunn. Og da aktivisten Peter G. Thatchell i fjor høst skulle vise sin avsky mot den høyreekstreme organisasjonen English Defence League på Londons østkant, ble han fysisk trakassert av enkelte meddemonstranter med sør-asiatisk bakgrunn. Slagordet på plakaten om at homofile og muslimer måtte forene seg i kampen mot EDL, ble for mye for enkelte.

Eksemplets makt

I dagens Norge er idealet at ingen skal føle seg krenket, angrepet eller diskriminert. Likevel viser de nevnte eksemplene at dette er lettere sagt enn gjort. Og at det å tilhøre en minoritetsgruppe ikke automatisk betyr mer vilje til åpenhet og toleranse. En har alltids noen å se ned på.

Thatchells eksemplariske handling viser etter min mening veien videre. Et samfunn som bygger på felles tillit, er ikke tjent med at grupper driver med diskriminering av hverandre. Særlig når det gjelder to grupper som selv kjemper for aksept i storsamfunnet. Vi må vekk fra denne gjensidige brutaliteten og i stedet se på hverandre som fullverdige individer. Homo, muslim, eller ingen av delene.