Foto: Arbeiderpartiet
- Slipp de lengeventende asylbarna inn i varmen! - 09.11.2012
- Haster med å ta til fornuften! - 05.05.2012
- Debatt: Hijab – en del av det flerkulturelle Norge? - 18.02.2009
Hjerteskjærende beretninger om asylsøkere møter oss hver dag gjennom aviser, tv og sosiale medier. For mange av oss er det uvirkelig at dette skjer med en regjering styrt av de rød-grønne. Etiopiske asylsøkere skal tvangssendes, syriske flyktninger får ingen behandling og ingen arbeidstillatelse med håp om at de kan returneres når krigen har opphørt. Enslige asylsøkere skal tvangssendes når de fyller 18, eller interneres i intstitusjoner i hjemlandet. Listen over menneskelige tragedier er altfor lang.
3800 barn bodde i asylmottak ved årsskiftet. 450 av disse har bodd i mottak mer enn tre år, mange av dem er født i Norge og skal sendes ut til land de ikke kjenner, skal skilles fra sine klassevenner og rives ut av sitt trygge miljø. Grete Farmo er Justisminister og kan gripe inn ved å instruere forvaltningen, men ingenting skjer. Støttegrupper, skribenter, aktivister, politikere, biskoper roper varsko. Hva må til for at de styrende myndigheter skal gripe til fornuft, la Barnekonvensjonen råde og la barna få starte sitt liv i Norge uten den daglige frykt for politi og uttransportering?
Rasende på ministeren
Vi som har fulgt norsk asylpolitikk er rystet over den totale mangel på medmenneskelighet i dagens asylbehandling.
Jeg vil minne om det som skjedde i 2004 da landet var styrt av en annen regjering med Erna Solberg som ansvarlig minister for asylfeltet. Solberg styrte feltet med jernhånd og måtte tåle hard kritikk for en inhuman behandling av asylsøkere. Landet hadde tatt imot mange asylsøkere etter krigene på Balkan, etnisk rensing av kurdere og mange års krig i Somalia. Mottakene var fulle, saksbehandlingen tok lang tid. Nytt for Norge var det store antall barnefamilier som søkte tilflukt fra krig.
Asylmottak er ikke noe verdig bosted for barn. I 2003 samlet en gruppe barn seg for å gi beskjed om at nok var nok. Vi er barn, vi vil bli sett, vi vil bli hørt, vi vil ha et liv i Norge. Asylbarna organiserte sin egen gruppe – SoHo (Se oss, Hør oss). Deres bønn om et menneskelig liv ble møtt med følgende uttalelse fra Kommunalminister Erna Solberg i 2003: ”Jeg kan forstå man bli sjarmert av asylbarna – men de skal ut!” Barna hadde imidlertid stor støtte. Mange ble ”sjarmert” og ikke minst rasende over asylbarnas situasjon.
SoHo ble startet november 2003 etter initiativ fra åtte ungdommer fra Vestlandsheimen asylmottak i Bergen. De var selv på det tidspunktet lengeventende asylsøkerbarn, noen av dem med over fem års ventetid i mottak. Resultatet av arbeidet var at flere organisasjoner (deriblant Redd Barna og Norsk Folkehjelp) engasjerte seg i kampsaken deres. De fikk også støtte fra Barneombudet, kirken, biskoper og lokale politikere.
Møtte ministeren
SoHo’s krav var at alle barnefamilier med en ventetid på tre år eller mer skulle få asylsaken sin opp til ny vurdering i Utlendingsnemnda (UNE). De fikk møte Statsminister Bondevik, møtte fagfolk og samfunnsengasjerte støttespillere. De gav av seg selv, tok oss med inn i deres verden, og ble hørt. Deres krav fikk først gjennomslag i kommunalkomitéen og deretter av et enstemmig storting våren 2004. Det førte til at en midlertidig forskrift ble utarbeidet av departementet etter forslag fra Audun Lysbakken og Heikki Holmås (SV), Eirik Skjælaaen (Sp) og Maghild Meltveit Kleppa (KrF). Stortinget vedtok enstemmig at barn og barnefamilier som har vært i Norge i tre år eller mer, skulle få en fornyet prøving av saken. I forskriften ble det vektlagt at en ny behandling skulle bygge på en generøs vurdering med utgangspunkt i barnets konkrete situasjon, menneskelige hensyn og FNs barnekonvensjon art. 3 der det slås fast at ”barnets beste skal være et grunnleggende hensyn”. Sakene skulle vurderes av ny saksbehandler. Av hensyn til barna skulle saksbehandlingen skje raskt. Barna det gjaldt ble hørt i saken. Resultatet ble at 234 barn med sine familier ble omfattet av denne nye forskriften til Utlendingsloven.
SoHo ville i utgangspunktet sikre at barn i fremtiden ikke skulle havne i en slik situasjon. Dette ville ikke Stortinget ta inn i forskriften, men det var en forutsetning at barn i fremtiden ikke skulle oppleve slikt igjen. Saksbehandlingstiden skulle ned.
Hva er situasjonen i 2012?
I dag er det 450 barn som har bodd mer enn tre år i mottak uten opphold. Flere av barna har bodd hele sitt liv i Norge. Vi som har fulgt norsk asylpolitikk gjennom flere regjeringer er rystet over den totale mangel på medmenneskelighet som styrer dagens asylbehandling. Den rød-grønne regjering viser en uforsonlig hard linje som til og med skremmer talsmenn i Fremskrittspartiet. Morten Johansen fra Frp sier til Dagsavisen denne uken at utlendingsforvaltningen bør gjøre en ny vurdering av hvert enkelt tilfelle, så får man se hva resultatet blir. Det er fullt mulig å vise skjønn og ta hensyn til unger og deres situasjon. Til dette slår Justisministeren fast at de 450 asylbarna som har bodd i Norge i mange år skal kastes ut av landet. Det er vanskelig å være rettferdig, sier hun. Det er ikke lett for oss velgere å skjønne hva som skjer. Hvorfor er det vanskelig å være rettferdig? Hvorfor er det vanskelig å følge Barnekonvensjonen og la barnas beste gjelde slik vi forventer andre land skal behandle sine barn? La oss håpe at noen våre folkevalgte ser galskapen i dette og tar til fornuft – men det haster.
