Med en ankelbiter i hælene

Gikk i vasken: Å argumentere mot en islamofob viste seg vanskeligere enn kommentatoren hadde tenkt
Foto: Skjermdump
Nettdebatt til besvær: Jeg gikk i kamp med en ankelbiter, og ble bitt. Hva gjør man når en motdebattant insisterer på å være irrasjonell?
0Shares

Debatten om islam på diverse nettfora og sosiale medier har langt fra stilnet etter 22. juli. Myter, konspirasjonsteorier og andre halvkvedete viser om islam og muslimer lever (dessverre) videre i beste velgående.

Selveste statsministeren har oppfordret oss alle til å ta et oppgjør med islamofobi og andre fryktsomme fenomener på nett. Det var derfor med friskt mot at jeg tok for meg en hissig debattant som i lengre tid hadde lagt igjen usaklige kommentarer på en muslimsk venninnes vegg på Facebook.

I innlegg etter innlegg bestrebet jeg meg på å være så saklig og nøytral som mulig. Og jeg stålsatte meg for ikke å henfalle til nivået til motparten, som fra første stund kom med utfall preget av latterliggjøring og aggressivitet. Men jeg var uerfaren som nettdebattant. Min motstander viste seg å ha en imponerende utholdenhet – og total immunitet mot argumenter. Disse to egenskapene i kombinasjon gjorde ham til en formidabel motstander. I hvert fall for meg, som hadde gått inn i striden med en naiv tro på det beste argumentets uovervinnelige kraft.

Vegg av misforståelser: Mannens facebook var full av feilaktige forestillinger om islam.
Foto : Skjermdump

Det finnes en hel liten hær av hellig overbeviste internett-krigere der ute.

Mistet hodet

Det var sjokkerende å oppdage hvor fort jeg mistet tålmodigheten. Denne mannen var umulig! Og han måtte få høre det! Derfor fortalte jeg ham det. Riktignok ute å ty til skjellsord eller andre ufinheter. Men likevel hadde jeg gitt ham nytt vann på mølla ved å vise min frustrasjon. Og mølla kvernet og gikk.

Til slutt oppdaget jeg at mannens vegg på Facebook var åpen. Og den var full av ett eneste tema: Islam. Noen smakebiter: “Den som kan få én muslim til å holde kjeft, redder hele menneskeheten.” “Er alle journalister blitt horer som gjør seg til for den rådende makt? Det kan synes slik.” Og slik fortsetter det. Om 11.9.2001 skriver han: “Ingen bør forundre seg over at vi blir skeptiske til en
religion som kan forvandle mennesker til slike barbariske svin.” Dette utsagnet er illustrert av et manipulert bilde av et fly på vei til å kræsje inn i tusenvis av muslimer ved Kaba’en i Mekka.

Fakta og faenskap

På en måte var det befriende å se veggen hans. Dette var åpenbart en mann som det ikke var mulig å nå fram til. Men min lille nett-feide hadde ikke ført fram. Min iltre venn fortsetter den dag i dag å spre sitt budskap helt uaffektert av motforestillinger, protester og regelrett utskjelling fra motdebattanter. Verken fakta eller faenskap biter på denne mannen.

Og han er ikke alene. Det finnes en hel liten hær av hellig overbeviste internett-krigere der ute. I min selvvalgte motstanders tilfelle viste det seg å være en nokså enkel sjel. Men det finnes mer sofistikerte folk både i cyberspace og i den virkelige verden. Den nederlandske Geert Wilders påstander om islam ligner til forveksling på det som hevdes i kommentarfeltene rundt om på nettet. Wilders er blant annet overbevist om at Bat Ye’ors Eurabia-konspirasjon gir et godt bilde av virkeligheten og mener islam først og fremst er en farlig ideologi, ikke en religion.

Det som blir utfordringen for både nettdebattanter og politikere i tiden fremover, er å finne svar på hvordan frustrasjonen som det moderne samfunnet skaper hos en del grupper, en frustrasjon som ofte retter seg mot det flerkulturelle, kan omformes til positive politiske initiativer. Slik sitasjonen er i dag, bruker opportunistiske politikere en hver anledning til å svartmale situasjonen og legge skylda for statusfall og marginalisering av en del av den hvite majoritetsbefolkningen på “innvandrere” og “muslimer”. Det må vi gjøre noe med.