Upresis spennvidde

Å sette lovlig valgte politkere som har kommet med islamkritikk sammen med pøbler og voldsmenn vitner om båstenkning fra det anti-rasistiske nettverket Hope not Hate i sin nye rapport om kontrajihadistiske miljøer i Europa, mener kommentarforfatteren.
Foto: facebook.com
Hope not Hates rapport om kontrajihadisme i Europa vitner om høyst subjektiv politisk forståelse.

I rapporten The Counter-Jihad movement – Anti-Muslim hatred and the ideas that inspired Anders Behring Breivik, hevder den britiske anti-rasistiske organisasjonen Hope not Hate å ha kartlagt de viktigste enkeltpersonene og organisasjonene i et internasjonalt høyreekstremt nettverk.

– Breivik handlet alene, men det var kontrajihadisme-ideologien som inspirerte ham og ga ham resonnementer som førte til at han gjennomførte disse grusomme angrepene», heter det i innledningen.

Ulike og mange

Et nærmere kikk på rapporten viser til ulike miljøer, organisasjoner, politiske partier og enkeltindivider. Faktisk med veldig ulike synspunkter og meninger, men som av komfortårsaker er plassert av Hope not Hate i samme “islamofobiske bås”.

Spennvidden er vannvittig. Oversikten inneholder alt fra italienske nyfascister, engelske fotballpøbler, evangeliske forretningsmenn, flamske separatister, høyreekstremister, libertarisk inspirerte bloggere til folk som Fjordman og Geert Widers. Selv lovlig valgte partier som Østerrikes FPÖ og vår egen Fremskrittsparti står oppført.

Til TV2 sier Frps finanspolitiske talsmann at Ketil Solvik-Olsen at hans parti ikke tar oversikten seriøst, og at det er overfladisk og lettvint når man forsøker å koble et liberalistisk Frp til ekstreme nasjonalistiske grupper.

Lettvint

Olsen har på en måte et poeng, selv om Frp tidligere har leflet og flørtet med miljøer på ytterste høyre i det norske politiske landskapet. Når partiet har alt fra indere, pakistanere og iranere i sine rekker er dette et lettvint og lettkjøpt argument.

En av de mest oppsiktsvekkende funnene ved rapporten er imidlertid konvertittene Ruby Akhtar og Sam Salomon, og den spansk-pakistanske selverklærte eks-muslimen Imran Firasat. Sistnevnte driver nettstedet Mundo Sin Islam (En verden uten islam) hvor han blant annet kommer med en petisjon til den spanske regjeringen om å forby Koranen på spansk jord. Nettsiden inneholder også link til Geert Wilders omstridte film “Fitna” og har lagt ut Muhammed-karikaturene. Funnet her viser at det er ikke bare rare einstøinger fra Sunnmørsfjorden som står for de “tvilsomme meningene”.

Kritikk eller hat?

En kikk på mange nettsteder og diskusjonsfora viser at ordet “kontrajihadisme” anvendes nedsettende, og gjerne i forbindelse med mange høyreekstreme miljøers Eurabia-tenkning om at en dag så vil muslimene “overta og påføre ikke-muslimene sine lover og regler”.

Her hjemme har vi politikere som Martin Kolberg som lenge har vært en uttalt islamismekritiker. Hvorfor står ikke han på listen? Er han ikke ytterliggående nok? Hva med mange andre som tenker på samme måte som Kolberg? Hvorfor faller ikke de inn i Hate nor Hopes beskrivelse av “kontrajihadisme”?

Hope not Hate bommer stort ved å dra så mange under samme kam, noe man paradoksalt kjenner igjen fra debatten om majoritet kontra minoritet. Slik hele innvandrermiljøer må lide å bli satt i bås for en enkeltpersons eller en mindretalls holdninger og handlinger. At moderate bloggere og partier som kommer med kritiske utfall mot innvandring eller i flerkulturdebatten havner i samme kategori med ravende islamofober vitner dessverre om at politisk subjektivitet. Og at man, enda mer foruroligende, ikke klarer å se forskjellen mellom kritisk tenkning og hatpropaganda.