Foto: Claudio Castello
Statistisk sentralbyrå (SSB) har på oppdrag av Fremskrittspartiets stortingsgruppe utarbeidet tall som viser at svært mange innbyggere her i landet havner i kategorien “med innvandrerbakgrunn” og dermed ikke “ekte norske”, kan VG friste i disse dager på forsiden sin.
Ifølge byrået har du “innvandrerbakgrunn” hvis du ikke har to foreldre og fire besteforeldre som alle er norskfødte. Ifølge denne deifinisjonen vil opptil over en million norske borgere kunne kategoriseres som innvandrere. Og for å poengtere det hele har man trukket frem kongefamilien. Hverken kronprins Haakon Magnus, prinsesse Märtha Louise eller kong Harald kan betegnes som 100% heilnorske, siden de stammer fra en danskfødt prins (Carl, senere kong Haakon) og hans engelskfødte sønn (senere Kong Olav). Altså, og ironisk nok, er de eneste heilnorske i vår kongefamilie de to uten kongelig bakgrunn, og med etternavnene Haraldsen og Tjessem-Høiby i fødselsattesten.
Konge- og kroneeksempel
At kongelige familier i Europa er høyst flerkulturelle er ingen hemmelighet. Allianser, familieblandinger og arrangerte ekteskap på tvers av landegrensene fra oldtid av har satt sine spor. Praktisk alt er alle europeiske kongefamilier på en eller annen måte i slekt med hverandre.
Innvandrings- og integreringspolitisk talsmann i Frp, Morten Ørsal Pedersen, sier oppdragets formål var å finne ut å vite mer om hvordan befolkningen utvikler seg i Norge. Men hva er egentlig hensikten? For meg virker det som om Ørsal Pedersen og hans parti ønsker å finne “annerledesfolk” der hvor de kanskje ikke finnes. Fjernkulturelle blant de nærkulturelle.
I min mening er dette et kroneeksempel, kongefamilie eller ei, på måten etnifiseringen og identitet-ismen preger samfunnet vårt. Og det er ikke bare Frp, men også deres ideologiske motstandere i flerkultur- og innvandringsdebatten som begår samme kardinalfeil: nemlig å gi folk et stempel som de vil føle på som absurd å bli prakket på.
Hva med de som føler seg ferdigvandrede etter en lang fysisk og kulturell reise? Hva med de såkalte third-culture kids som føler seg hjemme i multippelsettinger? Hva med de som ser seg selv på som internasjonale og verdensborgere?
Nøyaktighet og ærlighet
Noe undersøkelsen må roses for er dens ærlighet, hvis man altså barberer vekk alle intensjoner og tolkninger, og serverer materialet nøkternt.
Tallenes tale er klar: Norge blir et stadig mer internasjonalisert og globalisert samfunn. Et samfunn med kanskje flere ulemper vil enkelte si, men også med større hjerterom for flere idéer og løsninger, som forhåpenligvis vil gagne fellesskapet.
Våre nålevende eldste kan jo vise til eksemplets makt. Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, som aldri ble kvitt sin danske aksent, men som Haakon den sjuende gikk fra “utlending” til “godt integrert” til hele Norges folkekonge.
Så for meg virker alt dette som en utvanning av innvandringsbegrepet. Bevisst eller ei? Vi får ta den debatten en annen gang.
