Foto: Kjetil Ree
– Jeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.
Slik har Josef Elias Benkow (1924-2013) ofte blitt sitert på hvorfor han valgte å satse på en karriére i politikken.
Etter mange tiårs uttrettelig arbeid og eksponering i rampelyset valgte sinn og legeme å si takk for seg denne pinseaften. For det var en av Norges første karriérepolitikere med minoritetsbakgrunn som har forlatt oss.
Benkow, eller Benkowitz, som familienavnet egentlig tilsier, hadde nemlig både jødisk, øst-europeisk og skotsk blod i årene. Fotografi skulle bli hans livslange yrke og interesse, som sønn av fotografmesteren Ivan Benkow (1885–1955), og sønnesønn av Chaim Eliah Benkowitz, tidligere russisk hoffotograf.
2. verdenskrig skulle vise å bli en traumatisk opplevelse for ham og familien. Benkow klarte å flykte til Sverige, Storbritannia og Canada, mens kvinnene i familien ble igjen i Norge, antagelig i den tro at de var mindre utsatt. Alle endte sine dager i en utryddelsesleir i 1942, som del av nazistenes “endelige løsning”.
Krigens opplevelser gjorde den unge Benkow samfunnsbevisst. På slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet gjorde han seg bemerket i lokalpolitikken. I 1965, rundt 120 år etter at paragrafen som forbød ”jøder og jesuitter adgang til riket” ble opphevet, ble han historisk som den første norske jøden til å bli valgt inn på Stortinget. Etter stortingsvalget 1985 ble Benkow enstemmig valgt til stortingspresident, som den første med flerkulturell bakgrunn.
Han ble karakterisert som en “vidsynt, romslig og debattglad politiker, med respekt og åpenhet også for motspillere” av partifellen Lars Roar Langslet, og gjorde ifølge Langslet seg bemerket for en ”lun, avslappet veltalenhet”.
For ham var opprinnelsen hans noe å være stolt over, og noe som ikke sto i motsetning til det å være nordmann. Vi i dag har fortsatt mye å lære av Jo Benkow, og hans eksempels makt. ”Hans lune og avslappende veltalenhet” trengs i disse tider, preget av høynet konfliktnivå mellom mange og ulike grupper. Som lederpersonlighet, troende jøde, for hans utrettelige innsats mot anti-semittismen og for årelang internasjonalistiske innsats, har han vist vei.
Benkows eksempel er mektig, og viser flerkultur på sitt beste. Nemlig det å ha mange ingredienser og lage et best mulig resultat av denne ”lapskausen”. I mitt syn går det en rød tråd fra stortingspresidenten og jøden Benkow til stortingspresidenten og muslimen Akhtar Chaudry. Vi har i dag en norsk-pakistansk kulturminister, en hindu som leder et ungdomsparti, samt mange lokalpolitikere og samfunnsengasjerte personer fra ulike deler av verden.
Veiviseren er borte. Nå er det opp til den oppvoksende generasjonen politikere å forsvare mangfoldets verdier han satte sin lit til.
