Et domstols-ja til hatretorikk?

 
Ubaydullah Hussain ble dømt for trusler, men frifunnet for uttalelser mot lhbt-muslimer på Facebook. Kan domstolene leve med dette?
0Shares

8. november i fjor ble norsk-somalieren og samfunnsdebattant Amal Aden slått ned på åpen gate i Oslo. Ubaydullah Hussain, tidligere talsmann for Profetens Ummah, bifalte episoden på sosiale medier.

«Jeg er helt enig. De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våres mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!!».

Fredag falt dommen der Ubaydullah Hussain ble dømt for trusler mot journalister i Dagsavisen og Aftenposten, samt for å true en sakkyndig og komme med hatefulle ytringer mot jøder. Uttalelsen overfor ble han imidlertid frikjent for.

Godtagbart hat-tale
Både Mina Adampour, spaltist i Aftenposten og samfunnsdebattant, og jurist og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf reagerer på frikjennelsen. Adampour hevder denne frikjennelsen “svekker rettssikkerheten til frie stemmer”, mens sistnevte reagerer på begrunnelsen for frifinnelsen, som hun ser på som “tynt begrunnet”.

Til Hussains forsvar kan det sies at han uttalte seg utifra en misforstått kontekst, hvor han trodde dette gjaldt en åpen lesbisk kvinne i et muslimsk land med sharialovgivning. Sannsynligvis var det dette som reddet ham der og da. Hvis kvinnen dette gjaldt var en lesbisk norsk kvinne i Norge, så ville pipen fått en helt annen tone.

Kan man da si at domstoler godkjenner visse former for hat-tale, gjennom denne frikjennelsen? Er det lov å bruke subjektive tolkninger av Bibelen elelr Koranen som et skalkeskjul for uakseptable og propagandistiske holdninger? En skulle tro svaret var et tja, etter Hussains frikjennelse på dette punktet. For det er forskjell på å være gjennomgående uenig med en person og krangle så busta fyker, og det å vise total ringeakt for en annens liv og personlige integritet. 

I morgen er det nesten et skjebnens ironi at det norske chapteret av det store “No Hate Speech”-prosjektet skal lanseres med brask og bram på Litteraturhuset. For når en norsk domstol dømmer Hussain for hets mot folkegrupper, og samtidig frikjenner ham for åpen og offentlig hets mot seksuelle minoriteter, så er det mildt sagt forvirrende.

Straffelovens paragraf 135 skal jo på papiret gjelde egentlig alle utsatte grupper. Men foreløpig er dette en papirdrøm. Noen vurderes fortsatt som mindre “hårsåre” enn andre, og balansen vipper (som i dette tilfellet) noen ganger i teknikalitetenes favør fremfor den sunne rettsfornuften. Problemet er hverdagskonsekvensene dette kan få.