Konklusjonen kan man dra ut av Integreringsbarometeret 2020, som måler folks holdninger til innvandring, integrering og mangfold.
Ifølge undersøkelsen hevder 40 prosent av den norske befolkning at dagens politikk er for stram, mens kun 27 prosent mener den bør bli strammere, og opptil 33 prosent mener dagens politikk er passe streng.
Tilsammen utgjør innstramningsvillige et klart mindretall, i en lederartikkel i Vårt Land frempekes det at “om Støre strammer inn flyktningpolitikken vil de kun ha 27 prosent av befolkningen i ryggen, og kun 24 prosent av Aps egne velgere”.
Lederartikkelen maner Ap-leder Støre om å ikke være for restriktiv, og ” at dersom han strammer inn, er at han på kollisjonskurs med sine egne velgere. Disse er mer liberale enn partiets sentrale linje”.
Norge følger etter
Lederartikkelens virkelighetsbeskrivelse kan stemme. Samtidig kan man sette et spørsmålstegn rundt gruppen som er for “status quo”, og hva de eventuelt ville ha stemt om helhetsvurderingen handler om asyl, innvandring og integrering. Ville denne gruppen gått i mer eller mindre innvandringsrestriktiv retning? Vil man tåle å ha den samme liberale linjen som land som Sverige og Tyskland har lagt seg på, inntil nylig? For der har det også skjedd innstraminger, som ikke har gått upåaktet hen i Norge.
I en annen Vårt Land-artikkel skrives det at velgerne talte tydelig ved stortingsvalget, og Norge skal føre en restriktiv asyl-, flyktning- og integreringspolitikk.
Norge har per dagsdato ført en politikk som har vært stram, og som vil mest sannsynligvis bli noe strammere paradoksalt nok med en rødgrønn mindretallsregjering, som samtidig vil hente støtte på høyresiden på Stortinget.
Hovedtrekkene for innstramning er færre permanente opphold, at flyktninger lettere mister oppholdstillatelse og at familieinnvandring strammes inn.
SV lyktes ikke med blokkstrategi
Et av SVs standpunkter under Hurdal-forehandlingene var oppmyking på asyl og innvandring, særlig familieinnvandring. Ap og Sp stemte dette ned, spesielt med hensyn til velferdsstaten og integreringspolitikken.
Hverken SV. MDG eller Rødt ble store nok til å kunne danne en større innvandringsliberal blokk på Tinget. SVs standhaftighet i de store kampsakene under forhandlingene førte til at sjansen for en flertallsregjering glapp, og med det også mulighetene for en mer liberal innvandringspolitikk enn under Solberg-regjeringene.
Norge vil ha en politikk som nærmer seg den danske. Svenskenes innstramninger viser også en utvikling mot det samme, og mest sannsynlig vil svenskene få historiske innstramningsvillighet ved en borgerlig valgseier neste år. For i motsetning til SV vil svensk ytre høyre, Sverigedemokraterna, være langt mer villige til å prege en eventuell høyreorientert regjering, og spesielt i en av sine hjertesaker.
Først og fremst viser dette at strenghet på asyl og innvandring har kraft til å splitte internt i samarbeidsblokker, og at det i Norges tilfelle har gagnet innvandringsrestriktive velgere, politikere og fløyer.