Tillitskrisen i barnevernet

Å bli integrert i det norske samfunnet er for mange et familieprosjekt. Og det er de unge og barna som leder an, som er sterkt motiverte til å ta ansvar for familiens klassereise, og gjøre foreldre stolte, ifølge ny Fafo-rapport.
Foto: Flickr/Creative Commons
Flesteparten av innbyggerne med innvandrerbakgrunn er glad i Norge og trives, men i det siste har barnevern, etnisitet og tillit igjen blitt temaer som skaper uro og misnøye. 
0Shares
Latest posts by Elvis Chi Nwosu (see all)

Rettssikkerheten i norsk barnevern er blitt et spørsmål av grunnleggende nasjonal interesse. I dag bruker flere norske ambassader skattepenger på PR-konsulenter. Noen av dem har blitt innkalt til ulike nasjonale forsamlinger i Nigeria på grunn av barnevernets stadig hyppigere omsorgsovertakelse av barn med utenlandske foreldre. Flere land ser norsk barneverns metoder som rettsstridige inngrep mot innbyggernes sivile rettigheter og familierettigheter i en global kontekst. Dette er spørsmål som også plager mange i departementene. 

Barnevernets metoder bør tilpasses nye innvandrergruppers kunnskaper og hva de mener er barnets beste, basert på medvirkning, medansvar og verdighet.

Bystyrepolitiker Elvis Chi Nwosu (Ap).
Foto : Alejandro Decap
La oss se på det som har bidratt til de fleste omsorgsovertakelser av innvandrerbarn: Bruk av ulike grader av verbal, psykisk og fysisk vold i oppdragelsen, ofte basert på manglende kunnskap og opplysning om norsk barnevern, barneoppdragelse og foreldrerollen. Kvoteflyktninger og andre som er lite integrert i det norske samfunnet, er overrepresentert. 

Historisk blindhet
Vold i oppdragelsen bør sees i en historisk kontekst. Mange av dagens nordmenn har fått juling som barn. Carl I. Hagen, som har bygget opp et av Norges største partier fra nesten ingenting, avslører i memoarboka «Ærlig talt» at han fikk ris på blanke messingen som barn. Er det slik at Norge har glemt at vi også har hatt ulike former for vold i oppdragelsen?

Vold mot barn er et universelt spørsmål som ikke har mye med kultur eller religion å gjøre. Tidligere barneminister for SV, Inga Marta Thorkildsen, har nylig påstått det motsatte.

Jeg fikk også ris under min oppvekst i Nigeria, men det ville ha vært en katastrofe hvis barnevernet hadde tatt meg bort fra min afrikanske familie.

I dag opplever mange miljøer en praksis fra barnehager og helsestasjoner som er preget av reportasjer om familievold i norske medier. Vold i oppdragelsen tolkes ensidig og unyansert. Det å skrive utredninger har blitt en pengemaskin for psykologer og andre kommersielle aktører i barnevernet, som omsetter for millioner av skattekroner hvert år, penger som burde gå til familier med økonomiske problemer. 

Ny virkelighet, ny politikk
Solveig Horne må komme med tiltak for å øke kulturkompetansen hos de ansatte i statlige og kommunale instanser. Det er kjent i departementet at barnevernet i dag mangler metoder tilpasset det nye, flerkulturelle Norge. Statsråden må utvikle en politikk som finner metoder for å oppklare mange krysskulturelle misforståelser, skape nye dialogsformer for å bedre samarbeidsløsningen.

Regjeringen vurderer nå opprettelse av en egen domstol for familesaker, samt en forvaltningsdomstol som skal erstatte Utlendingsnemda som ankeinstans i utlendingssaken. Dette ønskes velkommen – men hva vil det bety for sakene der etniske minoriteter er involvert? Her har det vært en samrøring mellom barnevernsmyndigheter, UNE, UDI og Politiets utlendingsenhet. 

I dag bor åtte mødre på ulike asylmottak med utvisningsvedtak. Selv om politiet vet at de ikke kan uttransporteres, nekter UDI og UNE å gi disse kvinner oppholdstillatelse, kvinner som er psykisk nede etter de har mistet omsorgen for sine barn. De fleste av disse barna har i dag fått oppholdstillatelse og bor i norske fosterhjem, mens deres mødre skal sendes ut og ikke engang får midlertidig opphold for å føre sin sak for retten på en anstendig måte.

Elvis Chi Nwosu er bystyrepolitiker for Oslo Arbeiderparti og initiativtaker til African Cultural Awareness.