Er de glemt – eller bare mindre likeverdige elever?

Prosjekt: Kompetanse 16-24 konkluderer med at det er mulig å få mange av ungdommene som dropper ut av skolen tilbake på skolebenken eller i arbeid
Foto: Liv Santos Holm
For første gang på over 10 år at bystyret skal behandle en omfattende byrådssak om voksenopplæring, men dessverre omfatter ikke saken alle elevgruppene.
0Shares

Minoritetsspråklige elever 16-19 år, som mottar grunnskoletilbud ved tre videregående skoler i Oslo, er ikke omtalt i byrådssaken. Disse elevene har lenge vært usynlige, men høsten 2014 publiserte NTNU en rapport om gruppen og synliggjorde omfattende systemsvikt. Det er skuffende at anbefalingene i rapporten ikke gjenspeiles i byrådssaken.

Fellestrekket for disse elevene er at de kom til Norge sent i skoleløpet. De er for gamle til å begynne på ordinær ungdomsskole, men for unge til å være med i voksenopplæringen og dermed faller de mellom to stoler, eller kanskje tre. Opplæringstilbudet ligger på videregående skoler, pensum og eksamen er på noen områder hentet fra voksenopplæringen og på noen områder fra grunnskolen. Disse tre tilbudene har ulikt, og til dels motstridende regelverk, og bruken av det ivaretar ikke elevgruppens behov.

 
Foto : Henrik Kreilisheim

Mange av disse elevene har lite eller ingen skolebakgrunn fra før. De fleste av dem kommer fra krigsherjede områder og har store psykiske utfordringer. Veldig mange av dem er enslige mindreårige.

Møtet med norsk skole blir rett og slett for vanskelig. Språket er ikke godt nok og frustrasjonen øker. For noen elever blir traumene som følge av det de har opplevd for overveldende til at de får konsentrert seg om skolegangen. De ser at jevnaldrende er godt i gang med en yrkesutdannelse, samtidig som de ser hvor vanskelig jobbmarkedet er for en med deres bakgrunn. Er de over 18 år og enslige, må de i tillegg forsørge seg selv ved siden av skolen.

Men det er ikke bare elevene som er frustrert i dette systemet. Lærerne deres opplever også de samme frustrasjoner. Dobbeltrollen de spiller, kan ikke roses nok. De bruker mye tid på å hjelpe elevene med problemer som ikke egentlig har noe med skolehverdagen å gjøre, som å hjelpe dem med kontakt med leger og NAV. Lærerne er frustrerte over mangelen på tilrettelagt undervisningsmateriell, over manglende midler til spesialundervisning. På toppen av dette, kommer den nesten umulige pedagogiske utfordringen å undervise på elevene på deres nivå, samtidig som de skal forberede dem til den eksamenen som er laget for norske elever med ti år på grunnskolen.

Lærerne får også en viktig omsorgsrolle for mange av de elevene som har foreldre i Norge. Foreldrene har liten kjennskap til norsk skolesystem, og flere er selv analfabeter. De er vant til et helt annet skolesystem, som ikke forventer det samme av foreldrene som det vi gjør i norsk skole. Dermed har de stor tillitt til det norske skolesystem. Det de ikke er klar over er at over tid har norske skolen blitt en klassedelt skole.

Det er positivt at byrådet endelig fremmer en helhetlig sak om Voksenopplæringen. Men jeg stiller meg spørsmålet hvorfor byrådet har utelatt å utdype situasjonen og ikke minst foreslå egne tiltak ovenfor denne gruppen. Fra mitt ståsted som rådgiver for disse unge menneskene, vet jeg at frafallsprosenten er høy. Men hvor mange som klarer seg, vet jeg ikke.

Høyrebyrådet skryter av at de er en foregangskommune når det gjelder skole, og sier de bidrar til sosial mobilitet for elvene. Men det ser ikke ut som at viljen og evnen til å løfte denne utsatte gruppen elever, er særlig tilstede.

Tidlig innsats, frafallsforebygging og tilrettelagt opplæring – disse ordene må resultere i handling. Arbeiderpartiet etterlyser en mer helhetlig innsats og læreplan for disse elevene.

Innlegget er tidligere publisert i Dagsavisens Nye Meninger-seksjon. Gjenpublisert i sin helhet på utrop.no med forfatterens og avisredaksjonens godkjenning.