Foto: Wikimedia Commons / Cancillería del Ecuador
Medienes viktigste samfunnsoppdrag er å fungere som en fjerde statsmakt; en vaktbikkje som bjeffer dersom myndigheter misbruker sin makt.
Det er dette jeg lærte da jeg studerte journalistikk på OsloMet. Nå har jeg lært at de aller dyktigste vaktbikkjene risikerer både munnkurv og livstid i fengsel.
Hvordan kan Norge dele ut fredsprisen til journalister og sette forfølgelse av journalister på dagsordenen, samtidig som vi ikke gjør noe for å stanse at WikiLeaks-redaktør Julian Assange sendes til 175 år i fengsel for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser?
“Våpenet” som var et kamera
Hundretusener av klassifiserte dokumenter ble lekket. Flere av dokumentene og videoene som Assange publiserte på varsler-nettstedet WikiLeaks, avslørte sivile tap i Afghanistan og Irak som en følge av amerikanske luftangrep. En av videoene er fra 2007, og viser amerikanske krigsforbrytelser mot irakisk sivilbefolkning:
“Kom igjen! Alt du må gjøre er å ta opp en pistol, kompis”, sier den ene amerikanske soldaten til teamet sitt over radioen de snakker gjennom.
Han sitter i et Apache helikopter med siktet mot en mann som kravler på bakken. Teamet hans har nettopp skutt ham og 12 andre menn, fordi de trodde de så ham bære et våpen. Om han nå tar fram et våpen, har de tillatelse til å fortsette skytingen.
“Kom igjen, kompis!”, sier de utålmodig til ham, vel vitende om at han ikke kan høre dem.
Seansen minner om en gjeng med gutter som spiller videospill. De roper til de fiktive karakterene, som de må drepe for å vinne spillet.
Han som ligger på bakken er ikke en fiktiv figur. Han er heller ikke en terrorist. Han tar ikke frem noe våpen. Det de trodde var et våpen, er et kamera. Mannen som kravler på bakken er Reuters’ fotojournalist Saeed Chmagh.
En bil ankommer stedet, og en mann går ut for å hjelpe den skadede.
“Vi tror de samler opp de skadede og våpnene”, antar en av soldatene.
“Kan jeg skyte?”, spør en av soldatene, referert til som Crazyhorse.
“Kjør på”, sier en annen som fremstår som ledende i enheten.
De skyter mot bilen og mennene som forsøker å redde den skadede.
“Se på det! Rett gjennom frontruten”, sier en av soldatene stolt når de ser at de har skutt rett igjennom frontruta på bilen.
En av soldatene ler.
Inne i bilen er det to barn.
“Det er ikke vår skyld at de tar med barna sine til en krigssone”
Soldatene ler også når en av de amerikanske tanksene som skal undersøke resultatet av angrepet, kjører over et av ofrene som de nettopp har skutt.
Tanksen er på vei for å undersøke og fullføre oppdraget. Når de kommer til åstedet, oppdager de at det er to barn i bilen som medsoldatene nettopp har beskutt. Barna er alvorlig skadet.
“Det er ikke vår skyld at de tar med barna sine til en krigssone”, sier den ene soldaten,
Krigssonen han snakker om, ser ut som et vanlig nabolag. Mennene som de trodde bar på våpen, var journalister og andre sivile.
Det var ingen tegn til våpenaktivitet i området før de amerikanske soldatene begynte å skyte.
Det er ikke forbryterne som blir straffet, det er varslerne
Det er ikke disse soldatene, som drepte minst 12 sivile og skadet to barn, som må i fengsel.
Noen form for straff venter heller ikke Bush-administrasjonen, som avgjorde at våpen- og oljekontrakter var god nok grunn til å starte en invasjon som på sikt tok livet av over 600 000 sivile irakere. Disse tjener fortsatt godt på avgjørelsen de gjorde.
Det er de som viste forbrytelsene til verden, Chelsea Manning og Julian Assange, som ble dømt til fengsel.
Amerikanske myndigheter, som ofret sine egne unge menn til en krig som var alt annet enn en forsvarskrig, har dømt mannen som avslørte krigens grusomme handlinger, til 175 års fengsel, for å “sette amerikanske liv i fare, ved å spre hemmeligstemplet informasjon”.
Assange har allerede vært innesperret i 12 år. Først ti år under den ecuadorianske ambassadens beskyttelse, og deretter to år i Storbritannias mest beryktede fengsel. Velger Storbritannia å utlevere han til USA, må han leve resten av livet sitt bak lås og slå.
Norge kan ikke la dette skje uten å heve stemmen. Vi kan ikke hevde at vi verner om pressefrihet, samtidig som vi lukker øynene når våre allierte vil sende Assange til 175 år i fengsel.
Vi trenger varslere som Manning og Assange
Assange og Manning risikerte sin egen frihet for å dele denne informasjonen, slik at vi kanskje vil stille oss tvilende til om en militær invasjon er den beste måten å sikre demokrati og trygghet i et land.
Kanskje det er på tide å spørre hvorfor USA, som ikke setter av penger til gratis helsehjelp til sin egen befolkning, bruker milliarder på å “redde” mennesker på andre siden av verden med bomber?
Selv om den tidligere amerikanske generalen Wesley Clark har innrømmet at oljetilgang har vært motivasjonen bak flere amerikanskledede militæroperasjoner, blir slik informasjon behandlet som konspirasjonsteorier frem til redaktører som Julian Assange publiserer de klassifiserte dokumentene som bekrefter de skjulte forholdene.
Vi trenger mennesker som Julian Assange og Chelsea Manning. Vi trenger å vite om forbrytelsene som våre allierte er skyldige i, slik at neste gang det er snakk om å intervenere militært i et land som aldri har truet oss, så husker vi soldatene som lo da de skjøt over 12 mennesker fordi han ene hadde et kamera.
