Foto: Odd Moe
- Vant frem mot utestengelse av Facebook-gruppe - 22.04.2024
- Skeivhet, identitet og invidualitet - 22.04.2024
- Ny forskning: : Troende muslimer får bedre helse - 22.04.2024
Koronakommisjonen har sett på faktorer som:
- Intensivkapasiteten ved sykehusene.
- Kommunene, kommunelegene og kapasiteten i den kommunale helsetjenesten.
- Vaksinestrategien – og spørsmålet om hvorfor vaksineringen i Norge gikk så sakte.
- Beredskapen og samfunnets evne til å håndtere en krise over lang tid.
Særlig når det gjelder sistnevnte er det spesielt viktig å se på hvordan innvandrerbefolkningen i heltet skal inkluderes bedre.
I et av funnene i kommisjonsrapporten går det frem at innvandrerbefolkningen i Norge var overrepresentert blant de smittede og alvorlig syke og underrepresentert blant de vaksinerte, ifølge koronarapporten, der en av konklusjonene er at det tok for lang tid å rette tiltak mot innvandrere.
– Myndighetene var ikke tilstrekkelig forberedt til å håndtere de økonomiske, praktiske og sosiale barrierene mot testing, isolering og vaksinering som fantes blant mange med innvandrerbakgrunn. Det tok lang tid å iverksette målrettede tiltak mot denne delen av befolkningen, heter det i rapporten.
Ifølge rapporten hadde også avsenderen av budskapet hadde også stor betydning. Rapporten påpekte at ikke alle innvandrere umiddelbart oppfatter at beskjeder fra abstrakte avsendere som staten eller kommunen har direkte noe med dem å gjøre.
Nærhet og ulikhet
Her er det altså viktige kriterier som rapporten går løs på: nærhet og ulikheter. At det på den ene siden tok for lang tid å sette inn målrettede tiltak mot innvandrerbefolkningen, og at pandemien har forsterket sosiale og økonomiske ulikheter i befolkningen.
Nedstengningen, og det amputerte skole- og sosiale tilbudet førte til større konsekvenser hos familier i Oslo øst, enn i resten av landet.
Samtidig handler det ikke kun om sosial ulikhet og egen helse. Landets hovedstad er også det stedet i landet med størst befolkningstetthet. I innvandrertette områder lever man også tettere på hverandre, og har i større grad jobber som krever fysisk tilstedeværelse. Enkelte grupper er sterkt dominerende i blant anlegg og renholdsbransjen. Her var det mange som ikke kunne jobbe på hjemmekontoret.
Nærhet er også et kriterium som kommisjonen burde sett nærmere på. Visse segmenter av befolkningen ser ikke på norskspråklige nyheter eller leser ikke statlig og offentlig informasjon. Av den grunn var det også vanskeligere å nå frem med viktig informasjon under denne pandemien.
Så er det også et annet nærhetsproblem, som går på at offentlige instanser ikke nyter det samme personlige tillitsforholdet. Ofte var det organisasjonene, opinionsledere, minoritetsmedier og religiøse miljøer som fungerte nærmest som en hybridkontakter mellom myndighetene, og segmentene av innvandrerbefolkningen som var vanskeligst å nå frem.
Språkbarrierer og utenforskap i krisehåndtering
Ulikhetene som kommer grunnet språkbarrierer, og begrenset kontakt med resten av samfunnet, burde også kommisjonen sett mer på. Krisekommunikasjonen, og vaksineinformasjonen var godt tilstede, oversatt av ulønnende frivillige og minoritetsspråklige medier. Selv da var det noen som var ekstra vanskelig å nå frem.
Her er det viktig at både offentlige instanser og hybridkontaktene fortsetter å samarbeide i krisekommunikasjon. Noen segmenter av innvandrerbefolkningen fikk ikke med seg krisesituasjonen før et par uker ut i nedstengningen.
Et slikt utenforskap i krisekommunikasjon bør og skal tas tak i. Språkopplæringen blir kanskje viktigste bidragsyter. Fordi det handler om at de aller fleste som bor i Norge skal lære seg språket. Norskopplæringen bør spesielt styrkes på punktet om krisekommunikasjon, for å nå frem lettere.
Frivillige har ressursmessige og tidsmessige begrensninger, og ikke sterk nok apparat til å nå frem til de aller fleste. Statlige aktører som styrer krisehåndteringen bør være viktige avlastere og medhjelpere.
Krisekommunikasjon handler til slutt om nærhet, på å nå frem landets innbyggere, uansett opprinnelse.
