Foto: KI
Anders Magnus har gitt ut Innvandringens skyggesider, med undertittelen Om integreringen som feilet, krisene den skaper – og hvordan vi kan løse dem. Allerede undertittelen forteller oss hvor han står: Integreringen har feilet, og resultatet er kriser.
I Dagbladets podkast «Intervjuet» frykter han et Norge med større konflikter, opptøyer, borgervern og mer vold dersom politikken ikke endres. I Aftenpostens «Ekstra Lars» understreker han at bekymringen gjelder verdiene og tillitssamfunnet, og etterlyser stans i innvandringen slik den foregår i dag.
Jeg deler ønsket om å beskytte likestilling, individuell frihet og trygghet. Men jeg mener Magnus har langt mindre grunnlag for den dystre framtidsfortellingen enn han gir inntrykk av.
Barna gjentar ikke foreldrenes liv
Det avgjørende spørsmålet er hva som skjer fra én generasjon til den neste. Hvis vi behandler foreldrenes språkproblemer, svake arbeidsmarkedstilknytning eller konservative holdninger som egenskaper barna og barnebarna vil beholde, overser vi mye av det integrering faktisk gjør.
I 2024 var sysselsettingen rundt 66 prosent blant innvandrerne, 79 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre og 85 prosent blant personer uten innvandrerbakgrunn. Avstanden er altså betydelig mindre allerede i etter èn generasjon. Det finnes fortsatt et gap, men utviklingen gir grunn til å spørre hvor treffende «integreringen som feilet» er som samlet beskrivelse.
Mitt syn er at mange innvandrerbarn allerede etter én generasjon nærmer seg majoriteten på sentrale områder. Arbeid og utdanning kan vi måle, mens språk, kultur og tilhørighet krever flere mål enn en jobbstatistikk.
Brochmann-utvalget gir et annet perspektiv
Magnus mener at utdanning, norsk språk og jobb ikke nødvendigvis betyr at en person har frigjort seg fra det han omtaler som klansamfunnet. Men Brochmann-utvalgets rapport 2 Integrasjon og tillit undersøker også verdier. Utvalget skriver at etterkommerne beveger seg langt i retning av majoritetsungdom i spørsmål om likestilling og homofili, og at etnisk tilhørighet ser ut til å få mindre betydning for livsmulighetene for store grupper. Dette er basert på solid forskning.
Dette treffer Magnus’ bekymring direkte. Når han frykter at innvandring skal undergrave frigjøringen, er det kanskje basert på fordommer og frykt. Han må godta kunnskapen om etterkommernes bevegelse mot større frihet som fakta.
Vi kan se endringen rundt oss
I min kommentar om norsk-tamiler i Utrop skrev jeg:
«Om én eller to generasjoner tror jeg norskheten vil være enda mer selvfølgelig for mange av etterkommerne etter dagens innvandrere.»
Kommentaren tok utgangspunkt i unge kvinner som kombinerte fulltidsjobber i offentlig sektor med klassisk indisk dans. Det interessante var hvordan arbeid, kulturarv og individuelle uttrykk kunne eksistere sammen, uten at kvinnene måtte velge bort en del av seg selv.
For meg er dette et bilde på hvordan norskhet utvikler seg. Et menneske kan videreføre foreldrenes tradisjoner og samtidig kreve større frihet enn foreldrene hadde.
Befolkningen står ikke stille
I en annen kommentar i Utrop tok jeg opp hvordan befolkningsframskrivinger brukes til å skape frykt for «befolkningsutskifting». Poenget mitt var at statistiske kategorier om innvandrerbakgrunn ikke gir en fasit på hvem som er norsk, eller hvem som vil bli oppfattet som norsk i framtiden.
Også det første Brochmann-utvalget illustrerer dette. I rapportens befolkningsmodell omfatter majoritetsbefolkningen blant annet barnebarn av innvandrere og norskfødte barn av to etterkommere. Samtidig bygger beregningene av framtidig sysselsetting på at etterkommerne får samme arbeidsmarkedstilknytning som majoriteten.
Dette er modellforutsetninger, ikke et bevis på framtidig etnisitet. Men det viser hvor misvisende det blir å forestille seg to uforanderlige befolkninger som vokser ved siden av hverandre, generasjon etter generasjon.
Min forventning er at mange etter tre–fire generasjoner vil bli oppfattet som selvfølgelig norske, også av mennesker som i dag bruker uttrykket «etnisk norsk» svært snevert.
Kriminaliteten krever handling
Ungdomskriminaliteten kan vi ikke avfeie med at integreringen går framover på andre områder. SSBs tall viser at unge norskfødte menn med innvandrerforeldre er overrepresentert blant siktede, og at overrepresentasjonen i siktelsesrater økte de siste årene. Men disse tallene gir ikke grunnlag for å behandle kriminalitet som en varig egenskap ved innvandrerbarn og deres framtidige etterkommere.
Mitt syn er at mange av utfordringene vi diskuterer, stort sett forbigående og midlertidige sett fra et livsløsperspektiv.
Hundre år er mange norske liv
Når jeg sier «ta det med ro, Anders Magnus», mener jeg at vi må ha større tillit til samfunnets evne til å forme nye generasjoner. Bekymring for dagens problemer bør følges av interesse for de endringene som allerede skjer.
Om hundre år tror jeg etterkommerne etter dagens innvandrere i stor grad vil være selvfølgelig norske. Kanskje vil også uttrykket «etnisk norsk» ha fått et innhold som gjør dagens grensedragninger vanskelige å forstå.
De vil ha andre slektshistorier, men Norge vil være deres land. Vi kan begynne med å anerkjenne at det allerede er det for mange av barna deres.
