«Jeg vokste selv opp i en familie hvor foreldrene måtte velge mellom SFO for det ene barnet eller barnehage for det andre», skriver Zaineb Al-Samarai.
Foto: Pressebilde
– Regjeringen har kontinuerlig og systematisk arbeidet for å rive ned noe av det fineste med det norske samfunnet. Nemlig likhetstanken og ønsket om sosial utjevning og rettferdighet.
308Shares
Zaineb Al-Samarai
Latest posts by Zaineb Al-Samarai (see all)

Mange har hevdet at denne regjeringen er handlingslammet på grunn av indre strid og uenighet om veivalg og retning. At Solberg-regjeringen spriker, ikke innfrir løfter, og at det er borgerlig kaos. Med Frexit`en for et par uker siden, er ikke dette bare noe politiske motstandere og journalister hevdet, men en ærlig virkelighetsbeskrivelse.

Mindre rettferdighet og flere fattige barn

Likevel skal Solberg-regjeringen ha skryt for å ha levert et helhjertet og systematisk bidrag som har gitt resultater på ett spesielt område. De har kontinuerlig og systematisk arbeidet for å rive ned noe av det fineste med det norske samfunnet. Nemlig likhetstanken og ønsket om sosial utjevning og rettferdighet.

Når det gjelder å øke forskjellene i Norge, så har Høyre-regjeringen levert over alle forventninger. Og ikke bare forskjellene generelt – men spesielt overfor de aller svakeste.

Hvert år legger Barne- ungdoms og familiedirektoratet frem statistikk over barnefattigdom i Norge. I 2017, som er det siste året vi har tall for, levde over 105.000 barn i fattigdom i Norge – landet som ofte omtales som verdens rikeste land. Og forskjellene øker. Fra 2013 – 2017 – altså den første stortingsperioden til Solbergregjeringen, økte antallet fattige barn fra 8,5 prosent til nesten 11 prosent.

Det betyr at rundt regnet 25.000 flere barn var fattige i 2017, enn da Erna Solberg ble statsminister i 2013.

Barnefattigdommen ulikt fordelt

Det er ikke alle som kjenner til hva som skjer i familier hvor man ikke har råd til å sende barn på fritidsaktiviteter, sende med barna mat på skolen, eller måtte spare i ukesvis hvis ungen blir invitert i en bursdag. Men en rekke familier fra den delen av Oslo jeg kommer fra, har dessverre erfart dette. Jeg vokste selv opp i en familie hvor foreldrene måtte velge mellom SFO for det ene barnet eller barnehage for det andre.

Det gjør noe med selvrespekten – det gjør noe med omgangen med andre mennesker – det fører til isolasjon, frustrasjon og resignasjon. Og det gir barn – som burde ha helt like forutsetninger for å lykkes – helt ulikt utgangspunkt. Jeg er sikker på at mange ville funnet det forferdelig urettferdig om Klæbo eller Johaug skulle starte ett minutt etter de andre i fellesstart. Det ville vi ikke akseptert. Men vi aksepterer altså at mer enn hvert tiende barn i dette landet starter med et slikt tillegg på startstreken i livet.

Jeg er sikker på at mange ville funnet det forferdelig urettferdig om Klæbo eller Johaug skulle starte ett minutt etter de andre i fellesstart

Det er flaut og urettferdig at godt over 105.000 barn lever i fattigdom i Norge. Og det er ekstra urettferdig at fattigdommen er så ulikt fordelt. Oslo topper statistikken. I denne byen er nesten hvert femte barn del av barnefattigdomsstatistikken.

På Nedre Tøyen, bydel i Oslo tilhører 2 av 3 barn en vedvarende lavinntektsfamilie. I samme by, er det bydeler hvor barnefattigdom nærmest ikke eksisterer.

Investering i fremtidig menneskeverd

Ofte blir det fra høyresiden forsøkt å legge skylden for barnefattigdommen på innvandringen til Norge. Det er selvsagt opplagt at folk med liten bagasje fra helt fremmede land, som kommer på bar bakke, har et langt dårligere utgangspunkt enn andre. Men problemet er ikke at disse menneskene ødelegger statistikken vår – problemet er at de ikke kommer seg ut av fattigdomsfella.

I Oslo har det rødgrønne byrådet innført gratis AKS for alle i første og andre klasse, og i tillegg også i tredje og fjerde klasse i bydeler med fattigdom. Gratis kjernetid er innført i utvalgte bydeler for 4-5 åringer. Det er gitt ekstra ressurser til skoler med utfordringer. Det er gjennomført prosjekt med idretten som går inn med ressurser for å få flere med, blant annet i Søndre Nordstrand. Ordning med sommerjobb for ungdom er innført. Og det er lagt til rette for utlånsordning av idrettsutstyr gjennom idrettslag og skoler. Dette bare som noen få eksempler på hvordan byrådet jobber målbevisst for fattige barns beste.

Ofte må byrådet gå inn med tiltak, fordi Regjeringen har redusert sin egen innsats. Der regjeringen teller kroner, bør vi heller se mennesker.

For kampen mot barnefattigdom er ikke et ansvar som kan skyves over på kommunene alene. Innsats mot barnefattigdom er ikke en utgift – det er en investering i fremtidig menneskeverd og en investering i folk som i fremtiden skal bli positive bidragsytere til det norske samfunnet.