Anna reiste fra angst i Etiopia til angst i Norge – og da hun hadde det aller tøffest, ble hun deportert fra Norge til Etiopia, der angsten og usikkerheten fortsetter.
Foto: Illustrasjon/privat
Mennesker på flukt fra utrygghet møter ofte ny utrygghet i Norge, skriver Trude Hellesbø.
184Shares
Trude Hellesø
Latest posts by Trude Hellesø (see all)

48 år gamle «Anna» fra Etiopia ble internert i Politiets utlendingsinternat på Trandum høsten 2019. Hun kom fra fattigdom og utrygghet, og slik ble livet hennes også i Norge. 

Kontinuerlig angst for fremtiden

Som lengeværende asylsøker levde Anna et liv i limbo – i en uendelig ventetid, i en tilstand av håpløshet og maktesløshet. Mer enn noe annet ønsket Anna medmenneskelighet og verdighet.    

Vi var flere som fulgte henne den siste vanskelige tiden på Trandum, før hun ble sendt tilbake til Etiopia. I nesten fire måneder delte hun sine innerste tanker og drømmer med oss.  

Anna forsøker å finne mening i en meningsløs tilværelse. Noen ganger finner hun styrke i drømmene, andre ganger hos Gud.  

«Jeg lener meg mot Gud i fortvilelse, min Gud er alles Gud og han kjenner ingen grenser», forteller Anna.

I nesten 10 år var hun en av oss, men ikke helt. Anna fikk avslag på sin asylsøknad og levde sitt liv på utsiden av samfunnet, uten rettigheter de fleste tar som en selvfølge.    

I Norge var Anna såkalt papirløs, men for oss er hun først og fremst Anna. Et helt menneske, sårbart og særegent. Et menneske som deg og meg. Derfor er det også lett å kjenne seg igjen i Anna – i hennes usikkerhet, angsten for framtiden og sorgen over at livet ble så annerledes enn det hun hadde drømt om.    

Håpløsheten på Trandum

Anna er mor til fire barn. Hun har ikke sett dem siden hun forlot Etiopia. Hun drømte ikke om å bli rik, så uttrykket «lykkejeger» gir ingen mening. Anna følte seg utrygg i sitt eget land og hun ønsket å komme seg bort fra fattigdommen. Familien til Anna solgte huset sitt for at hun skulle få denne muligheten. Nå er Anna kommet «hjem», men med to tomme hender. Det kan oppleves som uverdig og skammelig.  

Huden hennes er ikke så smidig som før, og det uttrykksfulle ansiktet er gråere enn vanlig. Mennesker trenger sol og varme hender, på Trandum er det lite av begge deler. I fortvilelse griper Anna våre hender, hun forsøker å holde fast. 

Mange ble glad i Anna, hun har satt spor. Hun har gitt av seg selv og delt sine innerste tanker. På Trandum har vi pustet inn den samme luften, sittet rundt det samme bordet og delt den samme håpløsheten. 

Usikker framtid i Etiopia

Når vi andre reiste hjem, måtte hun gjennom strenge og nedverdigende sikkerhetsrutiner. Anna er en stolt og modig kvinne, men i møte med dette inhumane systemet blir et menneske lite og selvbildet gradvis ødelagt.    

I Norge var Anna såkalt papirløs, men for oss er hun først og fremst Anna 

Anna er sliten, både fysisk og psykisk. Etter tilbakekomsten til Addis Abeba lå hun flere uker på sykehus. På Trandum fikk hun ikke den helsehjelpen hun trengte. 

Uten et sosialt nettverk og penger er det vanskelig å finne fotfeste i et samfunn som herjes av etnisk og politisk uro. Hvordan har hun det egentlig, har hun penger til mat og medisiner? Hvordan er det å møte sin familie igjen etter så mange år?  

Og hvordan vil koronaviruset påvirke Anna og hennes liv, i et land som har store utfordringer og som har innført unntakstilstand på grunn av pandemien?

Menneskene uten stemmer i offentligheten

Anna knyttet seg til vårt samfunn og tok til seg norske verdier. Mennesker knytter til seg så mye, men heldigvis også til hverandre. Anna ønsket seg et godt og trygt liv. Kanskje hadde det norske samfunnet blitt varmere og rikere med flere som henne på laget?

Annas historie er dessverre ikke unik. Det er flere som befinner seg i samme situasjon. 

I møte med Anna kjenner vi på en forpliktelse; det er vårt ansvar å dele hennes historie. For Anna har ingen stemme i offentligheten. Hun gir et ansikt til dem vi snakker om, vi får en mulighet til å bli kjent med henne. 

«Vi må kjempe mot en urettferdig og inhuman behandling. Jeg håper at min historie kan bidra til det», sier hun. 

Det er en stund siden Etiopias statsminister Abiy Ahmed Ali fikk Nobels fredspris. Verden har konger og statsministre, men vi er også så heldige å ha mennesker som Anna. Modige kvinner som tør å dele de vonde historiene – fortellingene om drømmene som brast. 

Anna er et pseudonym. Hennes egentlige navn er kjent for redaksjonen.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.