– Mange av oss kommer fra land hvor rusmiddelsalg straffes med døden, og land hvor bruk av rusmidler er ansett som haram, skriver artikkelforfatteren.
Foto:United Nations
Rusmiddelpolitikk kan brukes som redskap for å straffeforfølge minoritetsbefolkningen. Mange i denne gruppen er ikke klar over dette, skriver Hiwar Nheli i dette innlegget. 
151Shares
Hiwar Nheli
Latest posts by Hiwar Nheli (see all)

Regjeringen har lagt fram forslag til en rusreform i Norge. Dette vil innebære å bevege seg i en mer empatisk og proaktiv retning ved å eliminere frykten for straff, som igjen fører til at mange rusbrukere ikke får den hjelpen de ønsker eller trenger.

Skepsis til reform i flerkulturelle miljøer

I praksis betyr dette at folk ikke vil straffes for besittelse av små mengder med rusmidler. Det betyr ikke at salg, kjøp og oppbevaring av store mengder vil bli straffefritt, heller ikke at rusmiddelbruk vil bli lovlig, eller akseptert. Det er snakk om å anvende behandling og omsorg der man i dag anvender straff og stigmatisering.

Blant de flerkulturelle miljøene, spesielt folk fra ikke-vestlige land, er det fortsatt en skepsis rundt denne rusreformen. Mange av oss kommer fra land hvor rusmiddelsalg straffes med døden, og land hvor bruk av rusmidler er ansett som haram

Rusmiddelpolitikk for å kontrollere minoriteter

Det er også en frykt for at reformen skal gjøre det lettere for kriminelle ungdomsgjenger å tjene penger på rusmiddelsalg. Eller at det skal medføre en økt bruk blant ungdom.

Mange av disse bekymringene er i all sannhet basert på synsing, spekulasjon, og ikke minst; misforståelser. 

For veien fremover er det viktig for oss med familiebakgrunn fra utenfor Europas grenser å få klarhet i hva denne rusreformen handler om, og hva dagens ruspolitikk egentlig er basert på.

Det er ikke av hensyn til folkehelsen, ungdommen eller religiøs moral at rusmidler er blitt gjort ulovlig i Norge.

Norge har en rik historie for avholdsorganisasjoner med høy påvirkningskraft, blant annet tidligere Avholdsfolkets Fellesråd, som etter 2003 ble endret til Actis. Videre har man sett veksten av organisasjoner som Norsk Narkotikapolitiforening, og Ungdom mot Narkotika

Det er med andre ord en stor tilstedeværelse av organisasjoner som ønsker at borgerne skal følge deres moral hva rusbruk angår. Men hva med røttene til selve forbudet?

De fleste reformene vi har hatt her i Norge har hatt som mål å kriminalisere og innføre strengere straffer. Disse reformene har som regel alltid etterfulgt internasjonale konvensjoner hvor man dannet en enighet om at rusmidler er en folkefiende. I stor grad var disse konvensjonene ledet av USA. 

USA ønsket å kontrollere sin minoritetsbefolkning. Ved å kriminalisere rusmidler kunne de rettferdiggjøre straffeforfølgning av disse ulike miljøene. Som regel har Norge alltid fulgt etter i håp om internasjonal solidaritet, og i veldig liten grad av bekymring for rusproblematikken i landet. 

Minoriteter støtter filosofi designet for å undertrykke dem

Det tydeligste beviset på at forbud kan ha rasistiske hensikter er Nixons «War on Drugs». Den var forkledd som en bekymring rundt bruken av rusmidler. Men i etterkant har den blitt avslørt av Nixons egne ruspolitiske rådgiver John Ehrlichman som en metode for å straffeforfølge Nixons politiske motstandere. 

Det er snakk om å anvende behandling og omsorg der man i dag anvender straff og stigmatisering

De visste at de ikke kunne gjøre det ulovlig å være imot krigen i Vietnam, men, ved å gjøre rusbruken til disse aktivistene ulovlig, ville de kunne slå hardt ned på og forstyrre disse ulike miljøene. Dette inkluderte sosialister, Black Panther bevegelsen og hippie bevegelsen.

I nærmere tid har vi sett en lignende utvikling i Norge. «To ganger så mange unge bruker hasj på Frogner og Ullern som på Stovner og Alna. Likevel er det tre ganger så mange anmeldelser på østkanten.» Denne uttalelsen kommer fra statssekretær i helse- og omsorgsdepartementet, Marie Jahrmann Bjerke. 

Mitt spørsmål blir da: Når vi vet at dagens ruspolitiske rammeverk har opphav i rasistiske intensjoner. At dagens ruspolitikk i Norge straffer flerkulturell ungdom i større grad enn etnisk norske ungdom, selv om bruken er hyppigere blant norske – hvordan kan vi da fortsette å rettferdiggjøre vår støtte til slik politikk? 

Hvorfor skal flerkulturelle minoriteter fortsette å støtte en filosofi designet for å undertrykke dem? Har vi virkelig så mye selvhat i oss?

Vis omsorg

Det er på tide at flerkulturelle nordmenn støtter rusreformen. Det er på tide å støtte de som sliter mest i samfunnet, de som har blitt kastet på gaten og glemt. 

Det er på tide å støtte den ungdommen som har blitt ydmyket, avkledd og kastet på glattcelle og tvunget ut av «rus-skapet» i håndjern og behandlet med null respekt og grov urettferdighet. 

Jeg vil ikke bli misforstått. Det handler ikke om hvorvidt det er greit eller ikke å bruke rusmidler. Jeg har ingen intensjon om å påtvinge deg mine standpunkter rundt rusbruk. Du skal ha lov til å ha dine egne holdninger. 

Verken du, eller jeg, har noen rett til å påtvinge ungdommen vår holdninger. Det beste vi kan gjøre, er å vise dem at vi bryr oss om dem, uansett hva slags problemer de sliter med. At vi ikke vil dømme dem, men heller prøve å vise at vi virkelig bryr oss om deres fremtid. 

Vi må vise ungdommen at vi bryr oss om dem alle. Ikke bare hun som er skoleflink, men også hun som sliter med rusbruk. Vi må vise omsorg og forståelse istedenfor å ty til straff og stigma.  Kun da vil vi redusere rusbruken. Det er nettopp dette rusreformen legger til rette for. At vi skal normalisere det å hjelpe istedenfor å straffe. 

Der hvor vi i dag ser en forbryter, kan vi (etter rusreformen) se en pasient. En som sliter med avhengighet, depresjon, angst, ensomhet og ekskludering. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.