Foto: BWHI
Farhan Shah Else Werring
Selvmord og selvmordsforsøk er en betydelig folke- og samfunnsutfordring. Hvert år begår om lag 600 mennesker selvmord i Norge, med mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk.
Meningssammenbrudd
Det er ofte svært sammensatte grunner til selvmord og selvmordsforsøk. I den dominerende biomedisinske modellen, påpeker man at de selvmordstruende lider av en diagnostiserbar tilstand som depresjon med kjemisk ubalanse i hjernen, eller psykoselidelser. Det er ingen tvil om at en som oppfyller kriteriene for den slags diagnose har behov for relevante behandlingstilbud innenfor psykisk helsevern med medikamentell behandling.
Det er også riktig at selvmordstanker og forsøk på selvmord og depressive tilstander kan være innflettet i et psykisk sykdomsforløp. Behandlere i psykisk helsevern bør derfor ta full høyde for denne kompleksiteten. Dog er det av vesentlig betydning, fra et forebyggede folkehelseperspektiv, å verne om selvmordstankenes eksistensielle kjerne: det eksistensielle meningssammenbruddet.
Et rikere språk kan virke forebyggende
Derfor er det av stor viktighet at behandlere i psykisk helsevern har ressurser og blikk for å kombinere medikamentell behandling med et eksistensielt perspektiv, som innbefatter en empatisk og ikke-fordømmende samtale med de selvmordsnære om deres eksistensielle situasjon. Sagt med andre ord, det innebærer simpelthen å våge å forstå de selvmordsnæres livssmerte på deres egne premisser, uten å redusere eller eliminere denne smerten med (over)medisinering, for så å yte kvalifisert hjelp.
Ved å studere selvmord som et eksistensielt fenomen får vi bedre øye på hva som kan fremme god helse og gi mestring og velvære som motsats til hva som kan forårsake sykdom. Her ligger det et håp om et rikere språk som på sikt kan bidra til selvmordsforebygging i samfunnet.
Opplevelse av mening gir god helse
Mennesker kan dypest sett ikke vite sikkert om verden er tilfeldig og meningsløs – eller meningsbærende. Det sentrale fra et eksistensielt perspektiv er at menneskets vilje til mening er et fundamentalt behov og et grunntrekk ved det å være et menneske. Med andre ord, siden vi har evnen til å undre oss og reflektere over vår eksistens, tenker vi over eget liv og dets muligheter. Vi reflekterer over vår plass i verden. Vi utvikler rutiner for å skape orden, mening og konsistens i livet – både individuelt og i fellesskapet.
Å kjenne på meningsfylde i livet innebærer ifølge professor i religionspsykologi og eksistensiell psykologi Tatjana Schnell, en fundamental erfaring av at livet er «sammenhengende, betydningsfullt, at det har en retning, og at man hører til et sted.» Om mening skriver professor i psykologi Per Einar Binder: «Mangt et selvmordsbrev beskriver menneskeliv med en dyp og tragisk mangel på opplevelse av mening. Opplevelse av mening i livet er på sin side knyttet til god psykisk helse og redusert suicidalitet.»
Positivt med eksistensiell undring
Det er stor spennvidde i hva det kan bety når noen har selvmordstanker. Kulturen vår trenger et mer finmasket språk som rommer dette spennet. Tanker om å ta sitt liv kan i noen tilfeller stamme fra en filosofisk hang til å føle seg som en prikk i det uendelige universet – og lure på om livet i det hele tatt har noe poeng. I så fall trenger ikke disse tankene å ha noe konkret mål om å handle på tankene. Like fullt kan slike tilstander åpne for tankekjør, hjertebank, nervøsitet, uro og en påtrengende ensomhet (særlig når man tror man er alene om tankene).
Eksistensfilosofer som Nietzsche, Kierkegaard, Sartre og Heidegger skisserer likevel på hver sin måte hvordan den eksistensielle undringen – eller det Albert Camus kaller «det absurde» – også kan ha noe konstruktivt ved seg. Er vi heldige, kan det å tynges av livets uutholdelige letthet vekke oss til modning, klokskap og varme, idet vi anerkjenner vår fellesmenneskelige skjørhet.
Tid til å famle
I andre tilfeller kan selvmordstanker dreie seg om et ønske om å slippe livets sorger og tunge tak – mer enn at personen egentlig nærer et ønske om å dø. Mange kjenner på en lengsel etter hvile når hverdagene blir tunge, komplekse situasjoner tårner seg opp eller traumer man trodde man var ferdig med for lengst kommer i retur. Det kan likevel være lang vei fra slike tanker til at personen faktisk begynner å planlegge sin egen død.
Selv i tilfeller der en selvmordsnær person har sklidd lengre «nedover skråplanet» – med helt konkret å planlegge sin egen bortgang – vil ambivalensen likevel prege dem. En sterk stemme i personen ønsker å slippe livet, mens andre deler likevel ønsker å leve.
Som filosofene Gilles Deleuze og Felix Guattari påpeker: det er jo så mange av oss inne i hvert enkelt selv. Og alle disse delene er i kontinuerlig bevegelse – eller «bliven». Ofte er det dessverre slik i språket og kulturen vår at det flyktige forsvinner mens det som synes robust får overtaket. Hva da hvis det som vil livet er litt diffust og ikke kan sies med så mange ord? I slike tilfeller finnes ingen fasitsvar. Som medmennesker og behandlere kan vi kjenne oss motløse når vi treffer personer fanget i et slikt dødelig nett.
Da kan det være en trøst å vite at den selvmordsnære ikke trenger en «fix» – men snarere noen som tar seg tid til å famle med dem i den ordløse tåka. Noen som orker å tre inn i den mørke tunellen de befinner seg i, sette seg ned litt der og være speil, selv når alt synes uten håp, retning og mening. Dialogen kan ta en heldig vri om man interesserer seg for å fange opp nyanser, tar seg tid til å lete i språklige bilder, og ikke setter seg noe annet mål for samtalen enn å la livet komme til uttrykk og romme det uvisse. Å la livet «tre frem».
Forebyggende samtale
Innenfor en eksistensiell meningsdimensjon kan kilder til mening som litteratur, naturopplevelser, snekring, filosofi, stillhet, klatring, fisking, kjæledyr eller musikk være vel så egnet som et klinisk behandlingsperspektiv.
Å snakke om – eller på andre måter å få luftet og speilet – selvmordstanker har vist seg å ha en forebyggende effekt; også når dialogen foregår utenfor behandlingsrommet. Men det er mange mennesker som ikke vet dette; som tror at det å la noen sette ord på følelser om tomhet, fortvilelse, nummenhet eller «det absurde» kan trigge selvmord; snarere enn det som faktisk er tilfelle: at det kan – hvis man er tidlig nok ute og har litt flaks – forebygge.
Offentlig ordskifte om «god helse» spiller viktig rolle
Den menneskelige tilværelse kan ses på som en dans på en line spent ut mellom en pol av meningsfullhet og en pol av meningsløshet. Vi øyner avgrunnen, vilkårligheten og kaoset, og bestreber oss på å finne meningsbærende livsmål, noe som er viktig for oss, noe vi kan strekke oss etter, noe som er betydningsfullt og som gir livet en retning og sammenheng. Finner vi det, kan livet fortone seg som meningsfullt.
Selvmordstankenes eksistensielle kjerne handler om hvorvidt livet er verdt å opprettholde, hvorvidt ens liv har et klart formål, en klar retning og en mening. Men formål og retning leder ikke nødvendigvis til mening. Mange mennesker har både klare mål og en tydelig retning – men kjenner like fullt på tomheten. Det å ha mål kan være en kilde til inspirasjon og glede. Men bare dersom målene er forankret i verdier som kjennes betydningsfulle for personen det gjelder.
Ved å studere selvmord som et eksistensielt fenomen får vi bedre øye på hva som kan fremme god helse
Hvis målene er prakket på dem utenfra med slogans som «suksess», «mestring», «trivsel», «relasjoner», «helse», så vil noe viktig koke bort i kålen. En dypere erkjennelse av mening i livet dukker for mange – paradoksalt nok – opp når vi ikke er i mål – eller mens vi frustreres underveis. Det er dette den franske forfatteren Albert Camus setter ord på i Myten om Sisyfos (1942): fortellingen om den tragiske helten som ruller en kampestein opp en bratt fjellside, svetter og sliter seg steg for steg oppover, for så å stå der oppe på toppen og se steinen rulle ned igjen – og han er nødt til å sette i gang på ny. Likevel, skriver Camus, må vi anta at Sisyfos var lykkelig.
Den selvmordsnære kan ikke kjenne på grunnen til at han/hun skulle fortsette å opprettholde livet: Hva skal jeg leve for? Er det ikke bedre om jeg slett ikke eksisterte? Er jeg en byrde for andre? Er jeg i det hele tatt verdifull for noen eller noe? Hvis slike tankebaner og verdensbilder forsterkes og skjerpes i sinnelaget til selvmordstruende, kan det lede an til selvmordstanker og selvmordsforsøk.
Når selvmordstanker beveger seg mot handling, dreier det seg om vonde følelser som knyter seg sammen til noe som blir ufattelig og smertefullt – eller også noe robotaktig og numment. De som har vært så langt nede – men kommet tilbake til livet igjen – melder ofte at de befant seg i noe språkløst da de var selvmordsnære – at det nå, i ettertid, rett og slett fremstår uforståelig for dem.
Mennesker har ulik resiliens til å takle livets motbakker. Men kulturen og det offentlige ordskiftet rundt hva som kjennetegner «god helse» kan bidra til å støtte det som er skjørt, sårbart og ordløst, slik at tunge tanker blir lettere å bære, idet de blir lettere å lufte – da helst lenge før de knyter seg sammen til en hengemyr som er nærmest umulig å kjempe seg opp fra.
Vi trenger livsmål
De tankene vi gjør oss om livet, bunner i den samme kilden: de ufravikelige grunnvilkår som vi er en del av og fødes inn i. Disse eksistensielle vilkårene er ahistoriske og universelle, men kommer til uttrykk på ymse vis i ulike kulturer og samfunnsperioder.
Det finnes ulike lister og oversikter som gir oss innblikk i hva disse grunnvilkårene er. Av spesiell relevans er psykoanalytikeren og eksistensielle tenkeren Erich Fromms teori om livets grunnleggende vilkår. Fromm skriver at «all menneskelig anstrengelse og lidenskap er forsøk på å finne et svar på den eksistensielle situasjonen mennesket er satt i.» Ifølge Fromm er det især fem grunnbehov som gir rammen for den enkeltes liv.
(1) behov for kjærlighet (tilknytning)
(2) behov for å transcendere seg selv
(3) behov for å utvikle følelse av å høre til et sted
(4) behov for å finne sin identitet
(5) behov for å finne sin mening, orientering og retning i livet.
Det særegne trekket ved mennesket, ifølge Fromm, er at vår biologi tilhører dyreriket, mens vårt mentale og sosiale liv hører til i en menneskelig livsverden, som er bevisst over sitt eget liv. Det som kjennetegner vår eksistens er at vi undrer oss, om hvorfor vi i det hele tatt er til, hvordan vi er, hvem vi er og hvordan vi bør leve vårt liv. Vi skaper nye narrativer/fortellinger og måter å forstå oss selv, hverandre og verden på.
Derfor er det ikke tilstrekkelig for mennesker kun å tilfredsstille sine instinktuelle og biologiske behov. Mennesker streber etter å komme til rette med de spenninger og dilemmaer som preger våre liv. Mennesker trenger en grunnleggende tillit i livet. Vi trenger med andre ord livsmål, sammenheng, håp og tilhørighet i livet.
«Vi trenger språk for denne dimensjonen ved oss»
I boka Alle dør alene (1947) skriver forfatteren Hans Fallada om hvordan bevissthet om at selvmord er en konstant mulighet, lindrer og frigjør oss i livssituasjoner hvor vi simpelthen ikke kan skimte håp eller mening i tilværelsen. Meningsløsheten blir til en grunntilstand som farger livet i dystre og mørke toner. Slikt sett kan selvmord forstås som ikke selve fornektelsen av viljen til å leve eller selve livet, men at selvmord først og fremst er et valg for å avvise lidelse eller noen uutholdelige betingelser ved eksistensen. Slik kan selvmordsforsøk forstås som et eksistensielt valg, et valg som frigjør oss fra den eksistensielle smerten og det tyngende meningssammenbruddet.
Derfor får vi et samfunnsproblem hvis vi tror at eksistensiell smerte og undring er noe som bør elimineres, eller noe man ikke bør snakke om. Hvis vi snarere lærer at eksistensiell smerte er høyst reell – at den også kan ha noe konstruktivt ved seg – og at alle mennesker kan kjenne på den – da det blir forhåpentligvis mindre påtrengende å flykte livet.
I et helsefremmende perspektiv, er en grunnleggende forutsetning for både å forebygge selvmord og selvmordsforsøk å inkorporere tilnærminger som identifiserer både personlige og fellesskapelige mestringsressurser og kilder til mening, som blant annet gode sosiale nettverksressurser, åndelighet, religiøsitet, samhørighet med naturen, samfunnsengasjement og tradisjoner. Disse kan fremme individenes evne til å håndtere og mestre spenninger som oppstår i livet på en konstruktiv måte.
Vi trenger med andre ord et språk som rommer vår eksistensielle helse. Slik Terese Grøm, tidligere generalsekretær for LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) påpeker, så kan «eksistensielle følelser av meningsløshet og betydningsløshet og opplevelser av utenforskap utløse sterk og selvmordsdrivende smerte. Derfor trenger vi mer kunnskap om selve kraften i disse følelsene direkte knyttet til selvmord. Vi trenger språk for denne dimensjonen ved oss.»
Sårbarhet – et grunntrekk ved det å være et menneske
Dette åpner også opp for en sosialpsykologisk og strukturell dimensjon ved selvmord og forsøk på selvutslettelse. Professor i filosofi Arne Johan Vetlesen skriver i sin bok Smerte (2004) om at vi mennesker lever som mangelvesener. Vi lever i en mangeltilstand, som muliggjør smerte i betydning mangel og tap. Slik Vetlesen forfekter: «Den psykiske smerten som genereres ved at vi eksisterer i mangel, at vi er mangelvesener, at vi således lever i fravær av værensfylde og perfeksjon.»
Vetlesen viser til at selv om vi lever i en tid preget av materiell velstand og avansert medisin og teknologi, lever vi i en smertefull tid. En hovedårsak er det store gapet mellom menneskets ufravikelig grunnvilkår og hvordan samfunnet innrettes, og hva som angår mulighetene for fellesskap og konstruktive sosiale bånd.
For å kunne forebygge eksistensiell smerte, er det ikke tilstrekkelig kun med kunnskap og økt kompetanse innenfor helseprofesjonene. Dette er også i stor utstrekning et spørsmål om de økonomiske og politiske rammevilkårene, om hvordan samfunnet anerkjenner og betjener disse fundamentale vilkårene ved vår eksistens.
For Vetlesen innebærer dette blant annet å fostre et fellesskap og en sosial mentalitet som anerkjenner vår fundamentale sårbarhet som et grunntrekk ved det å være et menneske, noe den nykapitalistiske ethos med dens forakt for svakhet, forringer. Det ligger med andre ord en fare i å psykologisere helsefarlige strukturelle (makt)forhold, forstått som sosiale lidelser.
Selvmord og forsøk på selvmord er handlinger som kan være en oppvåkning for samfunnskulturen når slikt inntreffer. Derfor bør kunnskap om det grunnleggende behovet for viljen til mening og sårbarhet/smerte anerkjennes, både helsefaglig og i politisk forstand, især i møte med selvmord og de selvmordstruende.
På denne måten kan vi forstå, slik Terese Grøm påpeker, «hvorfor vi skal prioritere en dyp menneskelig infrastruktur i vår samfunnsutvikling fremover.» En slik samordnet menneskelig innsats for å yte kvalifisert hjelp og få ned antallet selvmord og selvmordsforsøk, er for lengst overmoden.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
