Det legges mye energi i å legge tilrette for kongen når han besøker stortinget, og også Gud spiller her en rolle. Nå trenger vi i stedet fokus på å styrke mangfoldet i demokratiet, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Morten Brakestad/Stortinget
Religion er personlig – ikke noe mennesker skal behøve å forholde seg aktivt til når de trer inn på politikkens arenaer , skriver Victoria Åsne Kinsella i dette innlegget. 
225Shares

Religion går på det dypeste og helt grunnleggende i mennesket. Det er noe av det mest personlige vi har, og for mange det viktigste i livet. Hvorfor gir da demokratiske land med religionsfrihet Gud plass både i Grunnlov og utøvende makt? 

«Så hjelp meg Gud allmektige»

Justin Trudeau dannet den mest multikulturelle regjeringen i Canada noensinne i 2015, Og 16 ministre valgte å ikke sverge til Gud, da de tiltrådte. De kan nemlig velge om de vil si ‘So help me God’ – eller ikke. 

Nye statsråder i Norge skal fremsette denne eden: «Jeg, statsråd Kari Nordmann, lover og sverger, å vise lydighet og troskap mot grunnloven og kongen, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende».

I Norge kan også statsråder velge å unnlate å be om hjelp fra Gud. I begge land kan de også velge å «bekrefte» eden istedenfor å sverge.

Ekskluderende «Gud»

Regjeringen i Canada består trolig av flere katolikker, siden landet har røtter i Frankrike. Men den har også to med bakgrunn fra urbefolkningen og tre sikher, i tillegg til flere andre med synlig minoritetsbakgrunn, som ganske sikkert tilhører ulike religioner. 

Canada er et av de mest multikulturelle og multireligiøse landene i verden. I landet bor blant annet to millioner urinnvånere og en relativt stor andel både buddhister og hinduer. Grupper som trolig ikke kjenner seg igjen i at essensen i livet er «én Gud». De ønsker seg kanskje også hjelp fra høyere makter også – til å kunne si dette i offentligheten. Jeg vil her mene at begrepet «Gud» er innsnevrende og tidvis ekskluderende. 

Flere med minoritetsbakgrunn inn i regjeringen

«Gud den allmektige og allvitende», kan vanskelig tolkes som annet enn den Gud-en noen av oss kjenner fra Bibelen. Altså enda mer ekskluderende. I Norge viser for øvrig undersøkelser at bare 20 prosent av nordmenn definerer seg som personlig kristne. Hvorfor skal norske statsråder overhodet behøve å ta stilling til Gud?

Kirke og stat i Norge ble i prinsippet skilt den 1. januar 2017. Vi har ingen statsreligion, og full religionsfrihet. Vi blir stadig mer multireligiøse. Og selv om regjeringen i all hovedsak er etnisk norsk, er mitt håp at fremtidige statsministre klarer å rekruttere vesentlig flere med minoritetsbakgrunn inn i Norges regjering.  

Kongen må være kristen

Men hvorfor skal en statsråd overhodet måtte velge bort Gud? Og hvorfor «Gud allmektig og allvitende»? Det er veldig sterke ord, og det er ingen rom for tvil i den setningen. Er dette bare teologisk flisespikking? Formaliteter? Mange mener nok det er helt uvesentlig, og at dette kan virke latterlig. Men å kalle det «formalitet» eller «tradisjon», virker på meg også som en degradering av det viktigste i livet for mange mennesker. Det går på det mest grunnleggende og dyptgripende i oss. Det er ikke nye statsråders oppgave å ta stilling til det når de går inn i sitt livs kanskje viktigste gjerning, altså hvorvidt de skal be om hjelp fra en Gud som er mektigere enn alt annet og som kan «alt». 

Jeg vil her mene at begrepet «Gud» er innsnevrende og tidvis ekskluderende. 

I regjeringen Solberg var det bare Solberg og Helgesen som ikke ba om Guds hjelp. Trenger vi virkelig å vite om en statsråd ber om hjelp fra Gud?

Innholdet i eden kommer, i alle fall indirekte, fra Kongen, som utgjør den utøvende makt og har en grunnlovsfestede trosplikt.

Kongen og tronarvingene, må nemlig erkjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Dette innebærer også, paradoksalt nok, at den grunnlovsfestede religionsfriheten ikke gjelder for en håndfull mennesker på slottet.

Kirke og stat – stort sett som før

Dagsavisen skriver på lederplass i 2019 at kongen ble spurt av daværende kirkeminister Trond Giske, hva han mente om å beholde bekjennelsesparagrafen, og skriver at svaret var at det er «naturlig» at kongen fortsatt skal være medlem av den norske folkekirken. Mye tydet på at det egentlig var flertall i Stortinget for å fjerne paragrafen, men her brukte altså kongen sin beskjedne makt og ba om at den beholdes.

Kongen skulle holdt sin personlige mening utenfor her, fordi han i dette tilfellet ikke snakker som privatperson. For beslutningen om å beholde paragrafen har store konsekvenser. Og om det faktisk stemmer at det var flertall i Stortinget for å få paragrafen fjernet, er det også et demokratisk faresignal. 

Vi gir den kristne Gud en plass som ikke korresponderer med hvordan Norge ser ut i 2022. Religion skal uansett ikke ha noen plass i politikken. Og når dette er på plass, blir det også lettere å gjøre den politiske arenaen til den arenaen den skal være: Et sted der politisk engasjerte av alle slag skal føle seg hjemme.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.