Kaja Borchgrevink, Marta B. Erdal og Ida R. Birkvad
Latest posts by Kaja Borchgrevink, Marta B. Erdal og Ida R. Birkvad (see all)


Kaja Borchgrevink   Marta Bivand Erdal   Ida Roland Birkvad

Å kjøpe bolig er den største økonomiske investeringen for de fleste av oss. Boliglån er oftest en forutsetning, men ikke alltid. For dem som ikke tar lån, er årsakene oftest økonomisk. Men for noen handler dette om religiøse normer.

Islam forbyr ‘riba’ – ofte oversatt som ‘renter’ – noe lån i banker oftest innebærer. Det finnes rentefrie alternativer til boliglån, men ikke i Norge. Derfor har vi i en studie  sett på hva dette betyr for norske muslimer. Våre funn belyser erfaringer som få i det norske samfunnet kjenner til, og setter søkelys på hvordan det å kunne leve i tråd med sin tro, oppleves, i møte med et av verdens mest sekulære samfunn, der staten søker å føre en tros- og livssynsåpen politikk. 

Bolig og integrering

I Norge bor flere enn tre av fire personer i egen bolig. Boligeierskap er uttalt politikk og fundament for velferdsstaten, selv om dette i dag er mer krevende for unge – og er viktig for verdioverføring mellom generasjonene. 

Idealet om boligeierskap gjelder også for innvandrerbefolkningen, nærmest som målestokk for integrering. Ifølge SSBs Levekårsundersøkelse blant innvandrerbefolkningen (2017), bodde over halvparten av dem som deltok i egen bolig. 

Men variasjonen er stor, der fler enn 8 av 10 innvandrere fra Pakistan bodde i egen bolig, mens det tilsvarende tallet var under 2 av 10, blant dem fra Somalia. Årsakene er mange, ofte økonomiske, knyttet til arbeid, inntekt og utdanning, men også botid i Norge er avgjørende. I tillegg kan ulike veier inn i det norske samfunnet og møter med dets normer, også ha betydning. 

Religion, økonomi og boligeierskap

For troende mennesker kan også økonomiske valg farges av religiøs overbevisning. Blant forskningsdeltakere i våre fokusgrupper og intervjuer, som definerte seg som praktiserende muslimer, var nær sagt alle enige om at renteforbudet i islam er viktig, men dette har svært ulike følger for deres valg. 

Idealet om boligeierskap gjelder også for innvandrerbefolkningen, nærmest som målestokk for integrering.

Muslimske lærde og vanlige folk kan også ha ulike tolkninger av «renteforbudet» i Islam. Noen forstår ‘riba’ som «ågerrente» – altså utnyttende, andre forstår alle typer renter som omfattet av ‘riba’. Et råd muslimske ledere i Europa har uttalt at muslimer som bor her, kan ta boliglån med renter – «av nødvendighet» – der alternativer ikke finnes. (En ‘fatwa’ om dette er utstedt).  Dette begrunnes med at bolig er avgjørende for å kunne leve stabile og trygge liv.  

Det finnes ikke statistikk om boligeierskap og syn på ‘riba’ blant norske muslimer, men ut fra SSBs Levekårsundersøkelse forklarer selvrapportert sterk religiøsitet blant muslimer i svært liten grad hvorfor man ikke eier egen bolig. Mye handler om økonomi. Men betydningen av religiøse normer for økonomiske valg, er tilstede i mange norske muslimers liv, ser vi i vårt kvalitative materiale. Vi illustrerer med eksemplet om ‘Aisha’, en fiktiv person, bygget på våre forskningsfunn: 

For Aisha, er det en å kjøpe egen leilighet en drøm. Aisha er utdannet sosionom, har fast jobb og kunne fått lån til å kjøpe leilighet, om hun ville. Aisha velger å ikke kjøpe bolig fordi hun ikke ønsker et boliglån med renter. Hun anser ‘riba’ å være haram, ulovlig og synd for henne som muslim. I stedet leier hun leilighet, men er frustrert over at hun ikke får kjøpt, slik hun ser andre rundt henne gjør. Hun tenker ofte at hun ved å leie kaster penger ut av vinduet. Aisha ønsker å kjøpe bolig, å investere i noe hun kan gi videre til barna sine, og har tro på at det kommer en løsning som gjør at hun kan få kjøpt leilighet, uten å måtte gå på akkord med sin religiøse overbevisning. Også om et slikt lån nok ville vært dyrere. I mellomtiden sparer hun månedlig.

Valg, muligheter og tilhørighet

Vi finner to tilnærminger til renteforbudet: de som følger «unntaket» og tar boliglån, og de som på religiøst grunnlag velger å ikke gjøre det. Følgene er svært ulike, og de som ikke ender opp med å eie bolig, opplever negative konsekvenser. Dette blir forsterket i et presset leiemarked i Oslo, særlig for barnefamilier.

Normene i ulike miljøer er forskjellige, og selv om man skal være forsiktig med å generalisere, er det tydelige forskjeller: i norsk-pakistanske miljøer er det vanligere å ta boliglån fundert i «unntaket», mens dette i norsk-somaliske miljøer oftere sees på som strengt forbudt. Men på tvers av boligeierskap er erfaringen til våre forskningsdeltakere at det norske samfunnets anerkjennelse av religion som (potensielt) viktig i livet ofte er sviktende. For noen har dette også følger for opplevd tilhørighet. 

Man kan spørre: Hvordan skal en boligpolitikk for et mangfoldig og tros- og livssynsåpent samfunn se ut? Uavhengig av religion stiller en mangfoldig befolkning nye krav til boligmarkedet, fordi innvandring bidrar til ulike boligkarrierer. Mange kommer inn på boligmarkedet senere i livet og har ikke tilgang på arv. Flere ønsker å bo sammen på tvers av generasjoner. Dette mangfoldet understreker behovet for et boligmarked med ulike veier til boligeierskap, og gode alternativer til å eie.

Kilder:

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER