– Kampen for å være en del av det norske samfunnet er på mange måter vunnet. Om samfunnet har blitt rettferdig og likeverdig er et annet spørsmål, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser elever fra Sagene skole i 17. maitoget i 1984.
Foto: May-Kristin Reitan
Menneskelig mangfold er blitt en veletablert del av Norge, men vi har en lang vei å gå før vi oppnår politisk og økonomisk likestilling, skriver Hatem Ben Mansour i dette innlegget. 

Jeg var 5 år da Antirasistisk Senter flyttet inn i sine første lokaler i 1984 for 40 år siden. Gjennom min barndom var Senteret med lederen Khalid Salimi et fyrtårn til støtte og motstand i utenforskapet og mot hatet som var del av tilværelsen til et enslig brunt barn i et tilsynelatende homogent og fargeløst 80-tallets Norge.

Norges stemmer – for mangfold

Da nazister truet med terror, høyreekstreme partier søkte makt gjennom ekstrem rasisme eller Arne Myrdal prøvde å få fotfeste med sitt rasistiske budskap i Oslo var Khalid og Antirasistisk Senter der og samlet til støtte, gikk til anmeldelse og fikk hele Oslo til å vise rasismen ryggen. Antirasistisk Senter representerte håpet for mangfold og likeverd. Når Antirasistisk Senter nå markerer 40 år vil jeg oppfordre flere til å lære av og bidra i denne motstanden.

Grunnlegger av Melafestivalen og Melahuset, Khalid, hans arvtager som festivaldirektør, Ashley Shiri, og grunnleggere og kunstnerisk leder av Nordic Black Cliff Moustache, er institusjonsbyggere i kulturlivet som sammen med institusjoner som Film Fra Sør, Oslo World, Transcultural Arts Production og AgendaX med studioet TellX, har brakt mangfold fram i rampelyset. 

En mengde artister, kunstnere, forfattere og kulturpersonligheter har tatt plass, og flere har blitt mer enn minoritetenes stemmer. De har gjennom et vellykket arbeid med synlig mangfold også blitt Norges stemmer.

Mangfold mangler i maktens saler og korridorer

Senteret så tidlig at arbeidet med rettigheter og vern mot hat og diskriminering, både for enkeltpersoner og politisk, var essensielt i arbeidet med likeverd. 

Enkeltsaker under vår juridiske rådgivning har også blitt brukt i vårt politiske arbeid og opp i rapportering til FN. Et utrettelig arbeidet med enkeltsaker, og rapportering til FNs komite for rasediskriminering, har satt mekanismer for diskrimineringsvern og hatytringsparagrafen på dagsordenen, og uten Antirasistisk Senters, sammen med MiRA-senterets og OMODs innsats, ville diskrimineringsvernet vært et hult skall der partiprogram med krav om sterilisering og deportasjon ville gått ustraffet.

Vi har likevel ikke oppnådd likeverd. Diskrimineringsvernet  mangler fortsatt mulighet for kraftfulle reaksjoner, og det er fortsatt lang vei å gå før vi har oppnådd at diskriminering straffes og stanses. Minst av alt har vi oppnådd politisk og økonomisk likestilling.

Det kan ofte se ut som vi også har oppnådd et visst politisk mangfold. Eller er disse, slik menneskerettighetsakivist Nancy Herz har poengtert, kanskje bare mangfoldsalibier?

Antirasistisk Senter representerte håpet for mangfold og likeverd.

Innvandrere og etterkommere er over 30 % av Norges befolkning, men bare 11 av 169 stortingsrepresentanter, 6,5 %, og så få som 1 av 20 statsråder, 5 %. Blant statlige og kommunale toppledere 0. Målt mot 1983, er likevel 11 stortingsrepresentanter mer enn 0, og én statsråd mer enn ingen. Mangfold mangler i maktens saler og korridorer. 

Fargerikt og mangfoldig, men ikke rettferdig

Ja, vi har litt sosial mobilitet gjennom utdannelse. Samtidig peker tallene feil vei økonomisk; innvandrere tjener 81 % av majoritetsbefolkningen, mens barn av innvandrere fra flere land i Afrika og Asia ikke tjener mer enn rundt 85 % av sine jevngamle. 

Samtidig har halvparten av barn som lever i familier med varig lavinntekt innvandrerbakgrunn, hvilket også betyr at halvparten av alle barn med innvandrerbakgrunn lever i det som strengt tatt er fattigdom. Fattige barn med innvandrerbakgrunn utgjør mer enn 15 % av alle barn, og rundt 25 % i byer som Oslo og Drammen. 

Den norske tilværelsen eller samfunnet er virkelig blitt mer fargerik og mangfoldig på alle måter på de 40 årene siden Antirasistisk Senter så dagens lys. Kampen for å være en del av det norske samfunnet er på mange måter vunnet. Om samfunnet har blitt rettferdig og likeverdig er et annet spørsmål. Tallene taler for at svaret på det siste er et tydelig «nei».

Minoriteter må bli økonomisk og politisk likestilte

Antirasistisk Senter og andre har kjempet fram viktige seire i rettigheter og lovverk mot diskriminering, som et skjold mot den mest direkte rasismen. Likevel fører diskriminering til at sosio-økonomisk ulikhet mellom innvandrere og deres barn og majoritetsbefolkningen er vedvarende.

Når vi nå markerer 40 års kamp, ser vi fremover, med et blikk i bakspeilet, på en jubileumskonferanse på Arbeidersamfunnet den 18. januar, hvor vi vil samle unge og eldre antirasistiske organisatorer og aktivister. 

Vi ser tilbake på de siste 40 år, der en utstilling med utgangspunkt i Antirasistisk Senters historiske arkiv, som viser hendelser, politikk, organisasjoner og personer som har preget utviklingen av et flerkulturelle samfunn, med innvandring, integrering, rasisme og antirasisme. Denne blir å se Oslo i første kvartal 2024

Vi må sammen jobbe videre for mangfold, likeverd og likestilling, politisk og økonomisk. Med vekt på likestilling først. Vi trenger økonomisk og politisk likhet for rasialiserte minoriteter først, fordi spiralen nå går feil vei, og minoriteter må bli økonomisk og politisk likestilte om vi skal nå målene om mangfold og likeverd.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.