Hvem får egentlig være “talsperson” for innvandrere i Norge?

Den offentlige samtalen om innvandring og integrering i Norge er ofte dominert av noen få grupper og kanskje særlig av synlige personer med bakgrunn fra Midtøsten.

I debatten som nå pågår i kjølvannet av Zahra Irakis kronikk i Utrop, har jeg kjent på et behov for å nyansere bildet. Det er bra og nødvendig at noen tar opp hvordan det oppleves å være norsk med minoritetsbakgrunn i et samfunn som stadig blir mer preget av høyrepopulistiske strømninger. Samtidig ser jeg at den offentlige samtalen om innvandring og integrering i Norge ofte har en snever horisont. Den er dominert av noen få grupper og kanskje særlig av synlige personer med bakgrunn fra Midtøsten.

Denne dominansen bør ikke oppfattes som et problem i seg selv. Tvert imot har mange med muslimsk bakgrunn, inkludert norsk-iranere, vært viktige for å løfte debatten om demokrati, tilhørighet og likeverd. De har med seg en sosiokulturell bagasje som både har utfordret og beriket det norske samfunnet. Men det betyr ikke at de representerer alle. Når vi snakker om “innvandrerstemmer”, er det ofte et fravær av andre perspektiver som blir stående igjen i skyggen.

Jeg er selv fra Latin-Amerika. Jeg kjenner mange med lignende bakgrunn som har bodd i Norge i flere tiår, som har etablert seg, som jobber i helsesektoren, på byggeplasser, i serviceyrker eller som småbedriftseiere. De deltar ikke nødvendigvis i den offentlige debatten, men de har verdifulle erfaringer. Når slike grupper sjelden blir invitert inn i samtalen om integrering, tilhørighet og samfunnsdeltakelse, så mister vi en viktig dimensjon.

Vi må våge å stille spørsmålet: Hvem får egentlig være “talsperson” for innvandrere i Norge?

Vi må våge å stille spørsmålet: Hvem får egentlig være “talsperson” for innvandrere i Norge? Og hva gjør det med resten av minoritetsbefolkningen når noen grupper alltid er synlige og andre forblir usynlige?

Innvandrere i Norge er ikke én gruppe

Vi har kommet hit fra ulike verdenshjørner fra Latin-Amerika, Midtøsten, Asia, Afrika og Øst-Europa – med ulik bagasje, ulike historier og ulike forutsetninger. Det må vi anerkjenne.

Det er derfor viktig at når vi snakker om innvandring og integrering, så gir vi rom for flere stemmer og livserfaringer. Når noen grupper får uforholdsmessig mye plass i offentligheten, risikerer vi at andre med like sterke opplevelser forblir usynlige. Dette er ikke en kritikk av de som er synlige, men en påminnelse om at det finnes mange andre perspektiver som også fortjener å bli hørt.

Vi bør alle være bevisste på at det å ha tilgang til media, språk og plattformer også medfører et ansvar: Å åpne døra for flere. Å dele rom. Å vise solidaritet mellom ulike innvandrergrupper. Hvis ikke kan vi ende opp med en slags nysegregasjon, der noen få minoritetsstemmer får definere fellesskapet og andre føler seg enda mer utenfor.

Derfor handler dette ikke om konkurranse, men om felleskap. Om en kollektiv innsats for å skape et Norge hvor alle uansett hvor vi kommer fra kan føle seg hjemme, bli sett og få bidra med det vi har.

Det finnes en risiko for at en minoritet innenfor minoriteten blir for dominerende, og dermed ubevisst bidrar til en form for ny ekskludering. Ikke med vond vilje, men ved å reprodusere ideen om at noen perspektiver er mer verdige, mer presise eller mer representativt enn andre. Dette kan bidra til en utilsiktet kulturell segregering innad i det som skulle være et inkluderende mangfold.

Skal vi lykkes med reell integrering og fellesskap, må vi gi plass til flere erfaringer. Vi må erkjenne at ikke alle har samme utgangspunkt, og at integrering ikke kan måles ut fra synlighet i media, posisjon i akademia eller evne til å skrive kronikker. Det finnes andre måter å være norsk på. Andre måter å bidra på. Og andre måter å oppleve tilhørighet på.

Mitt håp er at vi kan skape et rom for flere stemmer ikke i konkurranse, men i fellesskap. Bare da kan vi bygge et samfunn der alle føler seg sett, og der ingen føler seg presset til å reise “tilbake” for å være seg selv.