Palestina som Vestens speil

Til vanlig lever vi livene i det små. En morgenkaffe, frokost, skjermlys og dagligdagse gjøremål. Alt føles trygt og forutsigbart. Men så, et bilde, en livestreamet video. Og plutselig brister fernissen, det skjøre laget av normalitet som holder oss tilsynelatende adskilt fra livets grusomheter og menneskets destruktive potensial.

De mest overveldende bevisene for lidelse og urett møtes med en slags kollektiv amnesi

I det øyeblikket de uhyre bildene og videoene flimrer over mobilskjermen, barn under betongblokker, familier som flykter gjennom ruiner, mødre som bærer livløse sjeler, sykehus som forvandles til gravplasser, oppstår det noe merkelig i oss. Det kan ikke kokes ned til kun sorg, moralsk indignasjon eller sinne. Det er noe mer foruroligende. En plutselig trang til å se bort, til å søke etter forklaringer som gjør det hele mindre krevende, som om virkeligheten selv har blitt for skarp, for ubehagelig, for inntrengende.

Speilet utfordrer oss

Vi lever i en digitalisert tid der informasjon strømmer uhindret, der dokumentasjon er øyeblikkelig og allestedsnærværende. Likevel ser vi hvordan de mest overveldende bevisene for lidelse og urett møtes med en slags kollektiv amnesi. Dette kan ikke reduseres til epistemisk utilstrekkelighet eller uvitenhet, men noe langt mer urovekkende: vår evne til å skape beskyttende lag på lag av psykologiske barrikader, som døyver ubehag og skyld som oppstår som et resultat av denne fornemmelsen, og enn vag en, om at vi alltid kunne ha valgt, og fortsatt kan velge, annerledes. For det som utspiller seg i Palestina, er et speil som reflekterer tilbake noe fundamentalt ved hvordan vi som individer og samfunn beskytter oss mot sannheter som truer våre mest grunnleggende fantasier om hvem vi er, eller mer presist, hvordan vi ønsker å fremtre. I møtet med dette speilet avsløres impulsene som aktiveres når våre selvbilder står på spill og utfordres.

Hva skjer når det vi har trodd om oss selv, som siviliserte, humane, rettferdige, plutselig står i kontrast til det vi ser, eller velger å unngå å være vitne til? Hvordan forsvarer vi oss mot erkjennelser som kan rive ned hele fundamentet for vår kollektive identitet? Og hvorfor blir de som insisterer på å holde dette speilet foran oss, til fiender?

Palestina som symbol på det uhyggelige

Å bli konfrontert med en virkelighet som bryter med forestillingene om en deterministisk sivilisatorisk prosess som kulminerer med vestlig humanisme og rasjonalitet, oppstås det Sigmund Freud kalte for “das Unheimliche”, det uhyggelige. Det uhyggelige er et symbol på noe som gjør det kjente til noe fremmed og dels frastøtende. Folkemordet i Palestina, og vestens medløperi, symboliserer det uhyggelige. Erkjennelsen av vestens medvirkning i et pågående folkemord og tvangsdeportasjon av en helt befolkning, fordrer en smertefull dødsprosess av våre selvbilder som tviholdes. Denne angsten, og dette psykiske ubehaget bør etter mitt syn møtes med en realisme og psykisk modenhet uten å ty til premature og forhastede reaksjonsformer gjennom projeksjoner, hvor ubehaget, den kognitive dissonansen og skylden projiseres på de som nekter å tie; det være seg aktivister, fagfolk, journalister og vitner som nekter å la de påførte lidelsene til palestinere tre i periferien. På denne måten, via projeksjoner og fraspaltning, som holder det psykiske ubehaget på armlengdes avstand, forsterkes en narsissistisk proteksjonisme og eksepsjonalisme som overskrider folkerettslige prinsipper, menneskerettigheter og etiske standpunkter.

Samfunnets blindsoner

Mennesker som insisterer på å holde dette symbolet på det uhyggelige i sentrum, blir bærere og objekter par excellence av en virkelighet som må tones ned eller delegitimeres gjennom (kollektiv) epistemisk og/eller fysisk aggresjon og motstand (jf. USAs sanksjoner mot Fransesca Albanese). Denne aggresjonen og desperate motstanden bunner ikke i at budskapet er falskt, men fordi budskapet, og budbringeren for den saks skyld, representerer en uutholdelig sannhet. Slike kollektive og individuelle dynamikker gjør det krevende å utvikle en sensitivitet og refleksivitet som gjør det mulig å ta tak i samfunnets blindsoner, som opprettholder eksisterende koloniale, rasistiske maktstrukturer og eksepsjonalistiske selvbilder.

Valgets betydning

Til syvende og sist står vi overfor et valg som definerer oss: vil vi fortsette å vende oss bort fra speilet, eller våge å møte det som reflekteres tilbake? Hva vi gjør med denne speileffekten, dette symbolet på det uhyggelige, er avgjørende for vår egen menneskelighet, og for menneskeligheten til våre medmennesker. For i det øyeblikket vi slutter å se bort, i det avgjørende øyeblikket vi tar innover oss vår egen folkemorderiske medvirkning som utsletter uskyldige liv, og dermed vår egen skyld, kan vi sette i spill en reell, substansiell og skjellsettende forandring.

Våger vi?