Foto: Unsplash
Dette spørsmålet har ikke ett entydig svar. Svaret varierer – og avhenger i stor grad av hvem du er, og hvilken posisjon du har i samfunnet.
Stiller du spørsmålet til en velstående, hvit person med sterke og innflytelsesrike nettverk i Norge, god kjennskap til lover, regler og økonomi, samt ressurser til å betale dyktige advokater, er svaret som regel ja. Systemet oppleves da som tilgjengelig, ryddig og rettferdig.
Stiller du derimot det samme spørsmålet til en innvandrer med bakgrunn fra Asia eller Afrika – særlig fra et muslimsk land – er svaret ofte et tydelig nei. Mange forteller om mistillit, manglende rettssikkerhet og en gjennomgående opplevelse av å bli møtt med skepsis snarere enn beskyttelse.
Alle er ikke like for loven i praksis, selv om vi gjerne liker å tro det i teorien
Dette avdekker en ubehagelig sannhet: Alle er ikke like for loven i praksis, selv om vi gjerne liker å tro det i teorien.
Likhet for loven forutsetter i realiteten tilgang til ressurser. Veien til rettferdighet er ofte lang, komplisert og kostbar. For mange svakstilte innvandrere mangler både økonomiske midler, juridisk kompetanse og sosiale nettverk som kan bistå dem gjennom krevende prosesser. Resultatet er at mange gir opp før saken i det hele tatt når frem til en reell og uavhengig vurdering.
I altfor mange tilfeller blir ofrene forhåndsdømt, stemplet eller mistenkeliggjort før de får anledning til å forklare seg. Systemet som skulle beskytte dem, blir i stedet en del av belastningen.
La oss ta et eksempel fra arbeidslivet: En ansatt med innvandrerbakgrunn havner i konflikt med arbeidsgiver eller med systemet som styrer virksomheten. Uten tilgang til gratis og kompetent juridisk bistand, og uten mektige støttespillere i ryggen, er vedkommende ofte dømt på forhånd. Dette gjelder særlig menn med innvandrerbakgrunn fra muslimske land – en gruppe som sjelden har de ressursene som kreves for å bli hørt og behandlet rettferdig.
Når det blir enklere å legge skylden på ofrene enn å undersøke maktmisbruk og strukturell diskriminering, har rettsstaten sviktet sitt mest grunnleggende ansvar.
Disse strukturene og erfaringene er ikke teoretiske. De er høyst reelle og gjentar seg i praksis.
Erfaringsbasert kunnskapsgrunnlag
Etter mer enn femten års erfaring fra arbeid på frontlinjen i integreringsfeltet har jeg vært vitne til en rekke alvorlige svikt i møtet mellom sårbare innvandrere og det norske systemet. I dette innlegget vil jeg derfor løfte frem noen av disse erfaringene – ikke som påstander, men som levd virkelighet.
Videre i teksten vil jeg fortelle historien om en familie som kom til Norge som arbeidsinnvandrere, med håp om trygghet, verdighet og et bedre liv. I stedet havnet de i klørne på et organisert, kriminelt nettverk for menneskesmugling og grov utnyttelse. Til tross for gjentatte henvendelser til norske offentlige instanser – fra politiet til sentrale statlige organer – ble familien ikke møtt med den beskyttelsen og rettssikkerheten de hadde krav på.
Systemet som skulle gripe inn, sviktet gang på gang.
Av hensyn til de involverte er historien anonymisert og endret slik at den ikke er gjenkjennelig. Likevel er den basert på faktiske hendelser og dokumenterte erfaringer. Historien er ikke unik – den er ett av mange eksempler på hvordan svakstilte innvandrere kan bli stående alene når makt, byråkrati og ansvarsfraskrivelse får råde.
Gjennom denne fortellingen ønsker jeg å belyse hvordan det norske systemet i praksis kan gjøre det enklere å overse ofrene enn å stille de ansvarlige til ansvar.
Amirs historie
Amir var klimaforsker i Iran – en høyt utdannet mann med ambisjoner. Han levde et godt liv sammen med sin kone og sønn, omgitt av familie og venner. Likevel drømte han, som mange andre, om et bedre liv – en fremtid der han kunne gjøre en forskjell, ikke bare for seg selv, men også for samfunnet han var en del av.
En dag ble han kontaktet av en nettside som tilbød ham en «unik mulighet» – en mulighet som skulle forandre livet hans for alltid. Han ble lovet jobb som forsker i Norge, høy lønn, bolig til familien og jobb til kona som mattelærer. De forsikret ham om at det var stor mangel på mattelærere i Norge, og at kona ville få jobb umiddelbart. Sønnen skulle få plass på den beste skolen, og familien ble lovet en luksuriøs livsstil med bil og bolig i et av Oslos beste strøk.
Alt dette skulle bli deres – mot en engangsbetaling på rundt én million kroner. Beløpet skulle sikre åpning av bankkonto i Norge, visum og bolig ved ankomst.
Den fremtiden som ble lovet Amir, var en drøm – den samme drømmen mange innvandrere bærer på: muligheten til å starte på nytt et sted der man kan leve med verdighet, frihet og håp.
Amir hadde allerede et trygt liv i Iran. Likevel ble han overbevist om at dette tilbudet var hans sjanse til noe bedre. Han ble lokket av tanken på å pendle mellom to land og leve et liv mange bare kunne drømme om. Etter lang overtalelse, og på bakgrunn av de mange løftene, betalte han den enorme summen.
Kort tid etter fikk han visum og reiste til Norge alene. En måned senere ble han gjenforent med sin kone og sønn, og de fikk tildelt bolig i Oslo. Amir ble fortalt at han skulle starte i forskerstillingen, men at han måtte registrere et eget firma for å kunne få lønn. Firmaet skulle ordne alt – regnskap, administrasjon og det formelle. Amir skulle bare signere og vente på lønnen.
Men noe stemte ikke. Pengene han hadde betalt, ble aldri tilbakeført. Lønnen kom ikke. Gradvis gikk det opp for ham at han var blitt lurt.
Det tok ikke lang tid før han møtte andre i samme situasjon – mennesker som også hadde betalt store summer for løfter om jobb og bolig i Norge. De hadde blitt lovet velstand, men endte i en felle styrt av kriminelle nettverk basert på bedrag og utnyttelse.
Plutselig sto Amir alene i et fremmed land, med en familie han hadde tatt med i god tro, og som nå var fanget i det samme nettverkets grep. Systemet som skulle beskytte dem, sviktet. De offentlige instansene han kontaktet, møtte ham med tomme løfter og ansvarsfraskrivelse. Det var som om han og familien ikke eksisterte i systemet.
Amir er ikke alene. Det finnes utallige lignende historier – om mennesker som satte sin lit til Norge, men som ble sviktet på det mest grunnleggende nivået. Ofre som møtte byråkratiske murvegger og aldri fikk reell tilgang til rettferdig behandling.
Når systemet vender ryggen til ofrene
Da Amir og familien innså at de var blitt ofre for menneskesmugling, søkte de desperat hjelp. De kontaktet politiet i håp om beskyttelse og rettferdighet.
I stedet ble de møtt med avvisning. Politiet kunne ikke hjelpe, hevdet de, fordi det manglet bevis. Smuglerne hadde operert profesjonelt og etterlatt få spor. Alt var gjort på en måte som gjorde det nærmest umulig å dokumentere lovbrudd.
Samtidig var nettverket godt organisert, med sterke forbindelser i både næringsliv og offentlige institusjoner. De hadde advokater, kontakter og inngående kunnskap om regelverket. Amir og hans familie hadde ingenting.
Uten penger til advokat og uten kjennskap til det norske systemet sto Amir maktesløs. Frykten for represalier vokste, samtidig som politiets manglende engasjement ble en konstant påminnelse om at systemet ikke var laget for mennesker som ham.
Familien levde i konstant frykt og økonomisk usikkerhet. De kunne ikke returnere til Iran – alt var ofret. Kona, som var mattelærer, ble sittende uten arbeid. Sønnen ble vitne til foreldrenes fortvilelse og bar konsekvensene av et svik han ikke forsto.
De mistet alt: trygghet, håp og kontroll over egne liv.
Et system som svikter de sårbare
Amirs historie illustrerer et system som i praksis ikke beskytter de mest sårbare. I teorien er Norge et land der alle er like for loven. I virkeligheten er rettssikkerheten ofte forbeholdt dem med ressurser, kunnskap og nettverk.
Manglende tilgang til juridisk bistand, utilstrekkelig forståelse i politiet og et byråkratisk system som kun de sterkeste klarer å navigere, gjør at mennesker som Amir blir stående igjen uten beskyttelse.
Amir er et symbol på mange innvandreres skjebne i Norge – mennesker som kom hit med håp, men som i stedet ble fanget i et system som verken gir rettferdighet eller støtte.
