Foto: Aktiv i Oslo
I Sauda har to lokale og en innvandrer tatt initiativ til Sauda Smeltedigel, en uformell møteplass for voksne. I et innlegg i Stavanger Aftenblad beskriver styremedlem Sabine Otto-Rød månedlige samlinger der nye og gamle innbyggere kan bli kjent, med lokale bedrifter på laget.
Initiativet løfter et spørsmål flere kommuner burde stille seg: Hva slags liv tilbyr vi menneskene vi ønsker å rekruttere? En kommune kan ha ledige stillinger og rimelige boliger, samtidig som veien inn i det sosiale fellesskapet er lang.
Livet begynner ikke og slutter på jobb
For den som har vokst opp på et sted, finnes fellesskapet gjerne allerede. Familie, skolevenner, naboer og gamle bekjentskaper fyller kalenderen uten at man nødvendigvis tenker over hvordan nettverket oppsto.
En ny innbygger begynner et annet sted. Kollegene går hjem til sine familier, helgen kommer, og telefonen er stille.
Det gjelder mange tilflyttere, uansett bakgrunn. For innvandrere kan språk, manglende kjennskap til lokale aktiviteter og erfaringer med å bli avvist gjøre terskelen enda høyere.
Kommuner som vil beholde folk, må derfor interessere seg for mer enn sysselsetting. De må også spørre hvem innflytterne kan spise middag med, hvor barna finner venner, og om noen legger merke til at de blir borte.
Når møteplassene mangler, bygger folk sine egne
Hvis kommunen ikke legger til rette for tilgjengelige møteplasser, forsvinner ikke behovet for fellesskap. Folk vil forsøke å dekke det selv, gjennom en moské, et tempel, en kulturforening eller et leid lokale der de kan møtes.
Det burde være lett å forstå. Mennesker søker steder der noen kjenner navnet deres, forstår språket og deler erfaringer de slipper å forklare fra begynnelsen.
Likevel blir slike initiativer fort møtt med spørsmål om innvandrere isolerer seg. Før vi trekker den konklusjonen, bør vi undersøke hvilke dører som faktisk sto åpne.
Det er urimelig å etterlyse deltakelse og samtidig overlate hele arbeidet med å skape møteplassene til dem som nettopp har kommet. Kommunen må bidra med lokaler, tilgjengelig informasjon og støtte som gjør det mulig å komme i gang.
Moskeer, templer og kulturforeninger har dessuten en verdi i seg selv. Mennesker skal kunne samles om tro, språk og kultur, samtidig som de deltar i det øvrige lokalsamfunnet.
Ambisjonen bør være flere forbindelser mellom miljøene. En kulturforening kan samarbeide med biblioteket, et trossamfunn med frivilligsentralen og en arbeidsgiver med det lokale idrettslaget.
Ensomhet kan også sette folk i bevegelse
I debatten om flytting brukes gjerne begrepene «push» og «pull»: forhold som skyver mennesker bort fra ett sted og trekker dem mot et annet. Arbeidsledighet kan skyve folk ut av en kommune, mens en jobbmulighet trekker dem til en ny.
Men også det sosiale livet kan påvirke valget. Venner, familie og et miljø der man føler seg hjemme, kan gjøre en annen kommune mer attraktiv.
For en familie må regnestykket dessuten gå opp for flere enn den som fikk jobb først. Hvis partneren blir gående uten arbeid og barna ikke finner seg til rette, kan ønsket om å flytte vokse selv om én har en trygg stilling.
Dermed kan en kommune lykkes med rekrutteringen og likevel miste familien noen år senere. Arbeidskontrakten løste bare en del av behovet.
Tilhørighet trenger plass i budsjettet
Kommunen kan ikke vedta vennskap, men den kan gjøre det enklere å møtes. Åpne lokaler, rimelige aktiviteter og transport som også fungerer på kveldstid, kan senke terskelen for å delta.
Arbeidsgivere har også et ansvar. Den som rekrutterer ansatte til et nytt sted, bør interessere seg for hvordan familien finner fotfeste utenfor arbeidsplassen.
Sauda Smeltedigel peker mot en oppgave som fort blir liggende mellom kommunens tjenester, bedriftenes personalarbeid og frivillighetens innsats. Noen må ta ansvar for at mennesker faktisk får anledning til å bli kjent.
Kommuner som ønsker nye innbyggere, må gi fellesskapet plass i både planene og budsjettene. Det er vanskelig å slå rot på et sted der ingen venter på deg når arbeidsdagen er over.
