Debatt: Kunsten å være homo i annerledeslandet

Det er ikke bare enkelt å være annerledes her i dette annerledeslandet. Jeg synes det er vanskelig å være homofil, skriver Ole-Fredrik Einarsen, seniorrådgiver hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Avatar

Latest posts by Ole-Fredrik Einarsen, seniorrådgiver hos Likestillings- og diskrimineringsombudet (see all)

Det er naturligvis politisk ukorrekt
å si det, kanskje spesielt av meg som nærmer meg de femti og som har
vært åpen homofil i snart 30 år. Jeg sier det allikevel: Jeg synes
fortsatt det er vanskelig å være homofil. Ikke hele tiden, naturligvis.
Stor sett synes jeg det både er hyggelig og greit, men av og til slår
heteronormativiteten meg helt ut.

Det har selvfølgelig skjedd masse
positivt de siste tretti årene. Til og med språket vitner om endring.
Mine litt eldre venner sier de er homoseksuelle, selv sier jeg at jeg
er homofil. Mine yngre venner kaller seg homser og de yngste og mine
politisk korrekte venner sier homo. De er så moderne at de bruker ord
om seg selv som andre bruker som skjellsord. Og det er bra! Men hvordan
er det å vokse opp som ung homofil i dag hvor ”homo” fortsatt er
et skjellsord? Hvor frigjorte og liberale er vi egentlig? Hvor mye snakkes
det om homofili i undervisningen på skolen? Blir det å være homofil
regnet som en del av det normale mangfoldet?

Heteronormativitet betyr at man legger
til grunn at alle er heterofile. Man spør ikke om du er det ene eller
andre – man bare forutsetter at du er hetero og så må vi som er
homofile gang på gang opplyse om at det er vi altså ikke. (Så til
Siv Jensen som blir støtt av å bli tatt for å være noe annet enn
den hun er – velkommen i klubben!). Hvis det er så enkelt og greit
å være homofil i dagens Norge, som jeg synes enkelte journalister,
politikere og andre kjendiser av og til legger opp til – hvorfor synes
vi ikke mer? Hvorfor ser jeg ikke to gutter gå hånd i hånd i byen
min? Hvorfor må Dagbladet slå opp på førstesiden at Jon Øigarden
trengte psykolog for å spille homofile Erlend i Berlinerpoplene?

Rett før jul fortalte jeg en venninne
av meg at jeg og partneren skulle evakuere fra den heteronormative norske
julefeiringen og at vi hadde bestilt plass på et homsehotell i Syden.
Hun ble helt himmelfallen. Homsehotell?? Hva i all verden er et homsehotell?
Og så måtte jeg til å forklare, igjen – at et homsehotell er et
hotell hvor de ansatte ikke tar for gitt at du er heterofil. Hotellet
er et helt vanlig hotell, men mange av de ansatte er homofile og det
bor mange andre homofile der. Av og til er det deilig å være et sted
hvor homonormativiteten råder.

Rett før jul ble det offentliggjort
en undersøkelse (Bergens Tidende, 16.12.08) som viser at de fleste
nordmenn har et positivt syn på homofili, men at spesielt menn endrer
holdning når de blir konfrontert med konkrete utsagn om homofili. Nesten
en tredjedel av norske menn sier seg enig i utsagnet: ”Når jeg tenker
på homofile menn, grøsser jeg.”

Undersøkelsen bekrefter det jeg har
ment lenge – vi har en teoretisk aksept av homofili i Norge. Vi har
kommet langt når det gjelder lovgivning, men kort når det gjelder
å integrere det å være homofil inn i hverdagen. Ingen må et øyeblikk
tro at vi er i mål.

Det er ikke bare enkelt å være annerledes
her i dette annerledeslandet.