Individuell skyld og moral gir ikke tilstrekkelig bilde

Kommentar: Å forstå opprøret

To av tre arrestert i forbindelse med vold og hærverk under demonstrasjonene mot krigen i Gaza hadde minoritetsbakgrunn. Kan vi lete etter noe annet enn individuelle årsaker bak disse tallene?
0Shares

Aftenpostens Knut Olav Åmås
var raskt ute og fastslo at voldsbruk ikke er noe som bør
bortforklares eller unnskyldes. Mange, for eksempel Abid Raja og
Nadia Ansar (Dagbladet 17.1), har reagert mot hans lite konstruktive
utspill. Det er bra.

Skal vi forsøke å forstå
fenomener i samfunnet, kan vi ikke nøye oss med å
henvise til individuell skyld og moral. Det er liten grunn til å
tro at et ønske om å “skape kaos”, slik en
demonstrant uttrykte det, oppstår av ingenting, eller av
utelukkende individuelle årsaker. Hva kan de
samfunnsmessige årsakene være?

Innvandringspolitisk talsmann i Frp
Per-Willy Amundsen ga sin forklaring da han hevdet at innvandringen
til Norge hadde gått for fort og at foreldrene hadde satt seg
på utsiden av samfunnet. Derfor får vi ungdom som
oppfører seg slik. Ser vi nærmere på dette
argumentet, inneholder det en mulig selvmotsigelse. Det at
innvandringen har gått for fort, må vi anta betyr at
Norge og nordmenn har en viss “integreringskapasitet”.
Dersom denne overskrides ved at for mange kommer, går det galt.
Men i neste setning er antakelsen at det er foreldrene selv som ikke
vil delta i det norske samfunnet. De kan med andre ord ikke ha
belastet “integreringskapasiteten” til nordmenn
nevneverdig.

Ulike muligheter gir frustrasjon

I Frankrike har forskere funnet at de
minoritetsungdommene som deltok i opptøyene der var nokså
nyankomne, i første rekke fra afrikanske land sør for
Sahara (Klassekampen 17.1). Disse hadde videre det til felles at de
var unge (15-20), fra områder i Frankrike med stor sosial
ulikhet, og de var fast forankret i en konsumorientert kultur. De
drømte om å bli sine egne herrer, gjerne vellykkede
forretningsmenn med dyre biler og dyre klær.

I likhet
med sine vandaliserende motstykker i Frankrike er norske
minoritetsungdommer smarte nok til å se at det legges
hindringer i veien for deres drømmer. Hvorfor skal de da føle
seg fristet til å følge et sett med normer som de
mistenker slett ikke vil ta deg dit du vil i livet?

Har ungdommene rett i sin mistanke?
Bare delvis. Men om det er slik at de har møtt nok motgang og
diskriminering – direkte eller indirekte – til å miste
troen på sine muligheter i det norske samfunnet, er det
bekymringsverdig. Minoritetsungdom tilhører i større
grad enn andre Norges mest underprivilegerte familier; økonomisk,
sosialt og utdanningsmessig.

Ulike muligheter gir
frustrasjon. Det betyr at vi alle har en jobb å gjøre.
Vi kan ikke slå oss til ro, verken med individuelle årsaker,
kulturell “overbelastning” fra fremmedkulturelle, eller
foreldrenes ansvar. Vi må gå i oss selv, og finne
flaskehalsene i systemet. Det gode med å erkjenne at vi har med
et sosialt problem å gjøre, er at slike problemer kan
løses i fellesskap. Det har vi gode tradisjoner for i Norge.