Noen av forskerne under diskusjons-delen. Fra venstre: Seyhan Bayraktar, Yair Auron, Anton Weiss-Wendt og Uğur Ümit Üngör.
Foto: Sibel Thorsen Kocabas

– En skam at Norge ikke anerkjenner folkemordet på armenere

Det er en skam at ikke Norge har anerkjent folkemordet, hva har de å tape på det? Ingenting! tordner Yair Auron, historiker og ekspert på folkemord.

Det er et moralsk nederlag at stater som blant annet Norge og Israel ikke anerkjenner folkemordet. Dersom vi ikke anerkjenner det, gir vi rom for fremtidige folkemord.

Auron sitter fremoverlent og ser publikum rett i øynene. Det er 100 år siden folkemordet på armenerne og som del av markeringen har Holocaust-senteret invitert eksperter på folkemord til samtale. Temaet står i sterk kontrast til den premature vårdagen på Bygdøy.

Det armenske folkemordet, også kalt det armenske Holocaust og på armensk Medz Yeghern (den store forbrytelsen), fant sted mellom 1915- 1920 i området som i dag utgjør republikken Tyrkia. Mellom 600 000 og to millioner armenere ble systematisk utryddet av osmanske myndigheter. 

Per dags dato er det ifølge Store norske leksikon 21 land som bruker betegnelsen folkemord om hendelsene, dog kun et fåtall på regjeringsnivå. Norge er ikke ett av dem.

Forskerne Uğur Ümit Üngör og Seyhan Bayraktar gir et innblikk i situasjonen i Tyrkia.

Siden 2000-tallet har interessen for det armenske folkemordet økt drastisk, selv om det fortsatt kalles for "det armenske problemet". Men det at det snakkes om, betyr ikke dermed at hendelsene blir anerkjent som folkemord, forteller Bayraktar. 

Det handler også om hvordan Tyrkias offentlige historie konstrueres og hvordan man skaper en sosial hukommelse av historien, sier Üngör.

Minner utviskes
Üngör viser bilder av armenske kirker og bygg som ble jevnet med jorden under opprettelsen av den tyrkiske republikken. Armenske bøker ble brent og skjeletter i massegraver destruert. Heldigvis har forskere gjennom grundig arbeid klart å opparbeide seg et relativt stort bevisarkiv, mye takket være dagbøker og nyhetsbrev fra utenlandske militæroffiserer, misjonerer og bistandsarbeidere.

Folkemordet i 1915 skapte for alvor en humanitær bekymring internasjonalt og engasjerte blant annet mange skandinavere til å reise ned å hjelpe. Det handlet ikke bare om en kristen solidaritetskamp, men om en sterk bekymring for utviklingen av forfølgelsen. Memoarer og dagbøker fra hjelpearbeidere gir gode beskrivelser og vitneskildringer av hendelsene, forteller danske Matthias Bjørnlund.

Historiker Sigurd Sverre Stangeland synes beretninger fra vitner og personlige skildringer vektlegges for lite i forskningen om det armenske folkemordet. Han forteller hvordan tyske militæroffiserer beskyttet armenere og stoppet mange deportasjoner. Gjennom rapporteringer og brev hjem ga de viktige detaljer om metodene som ble brukt under folkemordet.

Dagbøker og skildringer skrevet av armenere ble ikke publisert før i de senere år, mye på grunn av mangel på finansiering.

De gir oss innblikk i både hendelsene før og etter folkemordet, og forteller oss mye om hvordan armenere levde under det osmanske riket, sier forsker Vahé Tachijan.

Det osmanske militæret
Historiker og sosiolog Taner Akçam peker på en annen viktig del av forskningen på folkemordet.

Utfordringen i dag er ikke at folkemordet benektes, men uenigheten rundt hvordan og hvorfor det skjedde. Det er særlig to retninger som er ledende. Den ene er tanken om at handlingene sprang ut av en radikaliseringprosess som følge av krigføring (wartime radicalization). Den andre behandler folkemordet som en forutbestemt avgjørelse (premediated continuum).

Akçam har studert telegrammer sendt fra militære ledere til det osmanske ministeriet i tiden før 1. verdenskrig brøt ut og opp mot folkemordet fant sted. Han viser til militære rundskriv der den osmanske hæren mistenkte armenere for å samarbeide med russiske styrker. Som følge av dette ble både militære og sivilie autoriteter oppfordret til å overvåke armeneres handlinger og mange armenske embedsmenn ble fratatt stillingene. Erzurum og Van i Øst-Tyrkia var særlig ustatte byer.

Opptrappingen mot folkemordet kom med innenriksministeren Talaat Pashas ordre i 1915 om å deportere armenere. Ifølge rundskrivet utpeker han den armenske reformen vedtatt i 1914 som hovedårsak, sier han.

Den armenske reformen, som baserte seg på imperiets implementering av rettigheter ovenfor minoriteter under Tanzimat-perioden (store deler av 1800-tallet), var en avtale mellom det osmanske riket og tsar-riket om opprettelsen av to armensk-tyrkiske provinser i sør-øst Tyrkia under europeisk oppsyn. Talaat Pasha mente avtalen bidro til splittelse av det osmanske riket, forteller Akçam.

Politisk spill
Forskerne er enige om at det internasjonale samfunnet må fortsette å presse for Tyrkias anerkjennelse, samtidig som de påpeker at det alltid være en mye mer komplisert diskusjon på innsiden enn på utsiden, slik vi har sett eksempler på fra Balkan. I så måte skiller ikke Tyrkia seg ut.

Nyere diskusjoner om det armenske folkemordet i Tyrkia må også sees i sammenheng med ulike kontekster. Under forhandlinger om Tyrkias EU-medlemskap i 2005 var for eksempel oppmykning av menneskerettigheter og samtaler om folkemordet en viktig strategisk taktikk for Tyrkia, sier Bayraktar. 

Samtidig påpeker hun at loven om å fornærme den tyrkiske stat, artikkel 301 i straffeloven, gjør det svært vanskelig å føre konstruktive debatter om kritikkverdige forhold i Tyrkias historie. Det er heller ikke tilfeldig at de inviterte forskerne med tyrkisk bakgrunn tilhører amerikanske eller euopeiske forskningsinstitusjoner.

Det er svært vanskelig å forske på det armenske folkemordet i Tyrkia, sier Akçam.

Kritiserer regjeringen
Historiker i tankesmien Civita, Bård Larsen, var også var tilstede på seminaret. Han har tidligere i år skrevet et innlegg på Civitas hjemmesider, hvor han oppfordrer regjeringen til å ta stilling til spørsmålet om å anerkjenne folkemordet. Han refererer til svar fra Utenriksdepartementet (UD) i 2007, hvor daværende statssekretær Elisabeth Walaas sier:

Destruering av bevismateriale som ledd i benektelsen av folkemordet. Forsker Uğur Ümit Üngör forteller at skjellettene ble ersattet med keramikk-gjenstander fra antikken og presentert som et arkeologisk funn.
Foto: Sibel Thorsen Kocabas
«Norge tar avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter. Vi er opptatt av at dette er noe som skjedde for lang tid siden, og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i spørsmålet».

Utrop tar kontakt med UD for å hva denne regjeringen mener. Kommunikasjonssjef Frode Overland Andersen skriver følgende i en epost til Utrop:

«Det hersker ingen tvil om at det skjedde omfattende overgrep mot armenere i Det osmanske riket i 1915. Det er en historisk tragedie. Regjeringen, i likhet med foregående regjeringer, har ikke tatt stilling til om hendelsene i 1915 oppfyller dagens kriterier for å bli klassifisert som folkemord. Fortolkningen av disse tragiske hendelsene bør overlates til historikere heller enn politikere».

Selv om det kan se ut som regjeringen virker noe mer villig til å snakke konkret om historiske hendelser i 2015 enn i 2007, får også dagens regjering skarp kritikk av Bård Larsen.

– Det er ad hoc argumentasjon. Følger man denne logikken var heller ikke holocaust folkemord. Alle forstår at dette er en hul argumentasjon, sier Bård Larsen til VG, som har mottatt den samme standardformuleringen fra regjeringen.

Larsen mener argumentet om at dette bare er et historisk faglig spørsmål rett og slett er feil.

–  Alle som har fulgt debatten de siste årene ser at dette er et høypotent internasjonalt politisk anliggende. Man gjør seg delaktig i historieforvrenging, ved å stille seg slik Norge gjør, sier han til VG. 

Han hevder  at den norske regjeringens holdning handler om realpolitikk. Det er et storpolitisk spill der man pleier sine interesser.  

– Dette er for å gjøre det mest mulig bekvemt for seg selv. Det bekrefter at Norge gjør det de alltid har gjort, de vil ikke provosere Tyrkia, sier han til avisen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

www.AutoDeler.co.no