Barnevernssaken i Stavanger kan skade forholdet mellom Norge og India. Norge bør ikke la seg presse av indiske offentlige tjenestemenn, og må finne en løsning i saken som er basert på norsk lov, mener kommentatoren.
Foto: Pressebilde

Norsk lov i Norge, takk!

Indias ambassade, presse og politikere utøver i "barnevernssaken" et press overfor Norge basert på en ensidig og urimelig situasjonsbeskrivelse.
Omtalen av barnevernssaken i Stavanger, der to indiske barn, nå tre og ett år gamle, er plassert i fosterhjem fordi barnevernet mener at foreldrene ikke er skikket til å oppdra sine egne barn har skapt store overskrifter i indiske medier. Bekymringsmeldingene fra barnehagen gikk blant annet på at man skal ha matet barna uten bestikk og at både foreldre og barn skal ha sovet i samme seng

Nyhetsvinklingen har fått det politiske India og den vanlige mannen i gata i New Dehli til å snakke om "statlig kidnapping" fra Norges side. Foreldrene hevder at norske styresmakter har gjort feil med bakgrunn i manglende kulturell innsikt. Sjef i barnevernet i Stavanger, Gunnar Thoresen, har på sin side avvist denne påståtte kunnskapsløsheten.

Offerrolle og ambassadehjelp
Barnevernet har på grunn av sakens omfang ikke valgt å gå nærmere inn i saken. Saken er nå også blitt så stor i indiske medier at Indias ambassade i Norge har valgt å bruke diplomatiske muskler, og har vært i flere møter med overnevnte instans for å finne frem til en løsning. Nå har til og med Indias president Pratibha Patil sagt at hun vil kontakte Kong Harald i sammenheng med saken.

Jeg må si meg ganske forundret over hvor langt man har latt dette gå. En tydeligvis ressurssterk familie spiller på offerrollen for å få hele det indiske folket med seg i en sak hvor man egentlig burde unngått så mye medieoppmerksomhet. At Barnevernet kan være en firkantet institusjon er et kjent faktum, men at både Indias ambassade og andre tilknyttede aktører er så aktive synes jeg vitner om en overreaksjon. Når indiske TV-kanaler bruker ord og vendninger som "Norway Nightmare", er det også uansvarlig. Slike karakteristikker vil ikke annet enn bidra til en demonisering av Norge på tynt grunnlag, hvor en partene spiller på diskrimineringskortet på bakgrunn av en enkeltsak. 

Ensidig forsvarstaktikk
Inntrykket indere må sitte med etter all denne opphaussingen er at Norge og norske myndigheter må være notorisk diskriminerende og ute etter å ta ikke-vestlige innvandrere for enhver pris. Selv barn er ikke fredet. Personlig har jeg inntrykk av at offentligheten bare har fått én versjon. Og det er denne versjonen som har fått enkelte i det offentlige India til å blande seg inn i en sak som er bestemt på bakgrunn av norske regler og lov. Hvor er foreldrenes rolle? Er de helt skyldfrie? Bekymringsmeldingen kunne jo ikke kommet av selv.

For en tid siden satt jeg i et uhøytidelig møte hos en ambassadør her i Oslo. Jeg fikk en kort og grei innføring i hva ambassader kan tillate seg og hva de ikke kan tillate seg når deg gjelder samtaler og møter med norske myndigheter, politi og andre offentlige instanser i saker som gjelder innbyggere fra det aktuelle landet. Kort sagt: å ta kontakt er lov, selv når vedkommende er i norsk varetekt, så lenge personen ønsker å ha kontakt med sitt fødelands diplomater. I barnevernssaken, selv om dette ikke er en kriminell straffesak, er småbarnsfamilien "den krenkede parten". Å ta kontakt med sitt lands ambassade er det teknisk riktige. Men at man sammen med ambassaden utnytter situasjonen for å få omgjort et norsk lovmessig vedtak er på kanten. 

Krenkethet gir ikke rett
Hvis norske offentlige instanser vender om, kan det skape en farlig presedens, hvor enhver utenlandsk statsborger som føler seg krenket av norske lovvedtak kan gå til sin ambassadør og hausse opp en mediestemning som påvirker opinionen. En løsning som tilfredsstiller alle partene i denne konflikten bør være idealet. Løsning må imidlertid baseres på norsk lov, ikke på noe som indiske tjenestemenn ønsker å foreslå.