I dag har Høyre offentliggjort sitt endelige utkast til partiprogram, hvor partiet blant annet lanserer ti punkter for bedre integrering. Inspirert av det amerikanske “Green Card”-systemet går man systematisk inn for å hente kompetent arbeidskraft til Norge, også fra utenfor EØS-området.
Stortingsrepresentant Trond Helleland forklarer sitt partis blå kort med et ønske om “bærekratig innvandring” og at “Norge ikke skal sakke akterut i kampen om de beste hjernene”.
– Får vi kvalifiserte innvandrere utenfor vestlig krets kan imaget styrkes, er hans videre argumentasjon overfor Aftenposten.
Systematisering
I fjor høst skrev jeg en kommentar hvor jeg ga uttrykk for et ønske om en slik ordning. Å utvikle et system som gjør det mulig å kartlegge utdanning, kompetanse, formål og motivasjon hos de nyankomne er alfa og omega. Særlig i disse tider, hvor Norge opplever tidenes kanskje største tilflytting. Høyre har skjønt det, og vil gjøre dette til et realpolitisk virkemiddel.
Men sålangt er svaret på denne “systematisering” fra Fremskrittspartiets side er heller lunken. I partiprogrammet heter det at “Norges mottak av mennesker fra land utenfor den vestlige kulturkrets skal begrenses kraftig”. Retorikken, og de praktiske politiske konsekvensene dette innebærer står dermed i grell kontrast til hva Høyre planlegger å gjøre; forutsatt at en storborgerlig koalisjon kommer til makten etter valget 9. september.
– Vi har ikke behov for det. Norge klarer seg med egen arbeidskraft, og vi har allerede eksisterende ordninger for arbeidsinnvandring, er tonen fra innvandringspolitisk talsmann, Morten Ørsal Johansen til samme avis.
Uenighet til besvær
I TV2 Nyhetskanalen i går så jeg Per Sandberg på Kristiansen & Strand. Han snakket om den sterke “indrediskusjonen” innad i partiet, og begrunnet det med god takhøyde og respekt for ulike meninger. Jeg tror selv at denne indre diskusjonen handler mye om innvandring og integrering. Og om hvordan Frp selv skal fremstå som “samlet og hardtslående” hvis de en gang i fremtiden skal få sjansen til å prege norsk politikk – som posisjonsparti.
I seg selv er til og med ikke dette engang en selvfølge. Frp består av liberale og tradisjonalistiske fløyer, førstnevnte langt mer “medgjørlige”, og med innvandrings- og integreringsstandpunkter som ligger nærmere Høyre.
Erfaringene fra åtte år med rødgrønn regjering viser også hvor farlig det er å svelge kameler for en juniorpartner i en koalisjon. Skulle Frp oppgi mange av sine mest hardtslående kampsaker i bytte mot regjeringsmakt, så vil de på lik linje med SV potensielt også kunne miste kjernevelgere. I verste tilfelle kan såpass elementære og sterke uenigheter på innvandringsfeltet gi negative resultater. Et storborgerlig alternativ som nærmest forventes å spasere inn i regjeringskontorene til høsten vil det kanskje ikke bli noe av.
I seg selv gir dette et pekepinn på hvor viktig innvandring er som tema, ikke bare rent valgpolitisk, men også i den parlamentariske hverdagen til våre folkevalgte.
