Benjamin Hermansen ble drept av nynazister i 2001. Bilde fra minnesmarkering i 2011.
Foto: Wikimedia Commons

Spør meg hvor jeg kommer fra

Det kan være et godt samtaleemne å starte å snakke om hvor en kommer fra. Jeg selv er født i Sri Lanka og kom til Norge som 11-åring, og blir alltid engasjert i samtaler som handler om Sri Lanka. 

Det startet med en kronikk i VG hvor samfunnsdebattant Nina Bahar tok til orde for å sette søkelyset på den subtile rasismen. I samme utgave trykket også VG en reportasje hvor noen førstegenerasjonsnordmenn mente det var belastende å bli stadig spurt om hvor de «egentlig» kommer fra. De er jo født og oppvokst i Norge. Med et slikt spørsmål blir vi minnet om vår annerledeshet, skriver Bahar. Denne annerledesheten trenger ikke å være negativ, men i en kontekst hvor mediene i større grad fokuserer på det negative blant de med innvandrerbakgrunn enn det positive, gir dette uønskede konsekvenser, mener hun.

– Ofte er hverdagsrasismen mye mer subtil. Den kan til og med være forkledd som komplimenter. «Du snakker jo veldig godt norsk!» er et eksempel. Dette har jeg blitt fortalt ved mange anledninger. Jeg har bodd hele mitt liv i Norge, men den implisitte antakelsen er at jeg ikke er norsk på lik linje med den som gir meg dette «komplimentet». I lengden blir det ganske irriterende. Det er nok velment, men når jeg i tillegg til stadighet får spørsmål om hvor jeg kommer fra, fungerer det mer som en påminnelse om min annerledeshet. Metakommunikasjonen er altså «du er annerledes», skriver hun i innlegget.

Flere debattanter fulgte med, deriblant Kjetil Rolness, som kom med tilsvar. "De samme menneskene som mener uttrykket «islamfisering» er en uakseptabel mistenkeliggjøring og stigmatisering av muslimer, har ingen problemer med å bruke uttrykket «hverdagsrasisme» om veldig mye – f.eks. det de misliker i innvandringsdebatten, skriver Rolness." I innleggene til Bahar og Rolness ser det ut til at det er mye mer de er enige om enn det de er uenige om. Ja, rasisme finnes. Ja, det er et problem at man stadig får spørsmålet om hvor man kommer fra. Ja, det er diskriminering ved ansettelser i arbeidslivet.

Bahar snakker om nåtiden, hvordan hun på et personlig plan opplever det å bli påminnet om sin annerledeshet. Rolness derimot snakker om hvor utbredt dette problemet er og om det har blitt mindre eller mer over tid. Dermed diskuterer de altså helt ulike aspekter ved debatten, og begge har rett.

Det kan være et godt samtaleemne å starte å snakke om hvor en kommer fra. Jeg selv er født i Sri Laka og kom til Norge som 11-åring, og blir alltid engasjert i samtaler som handler om Sri Lanka. Det er et samtaleemne som jeg kan mye om og som interesserer meg. Men jeg kan forstå at noen som er født og oppvokst i Norge ikke har den samme kunnskapen og den positive holdningen til sitt opprinnelsesland. Særlig vil det være en utfordring å nevne muslimske land i disse tider.

I denne utgaven av Utrop har vi intervjuet Khalid Salimi som er grunnleggeren av Antirasistisk Senter.

– Åpen rasisme og rasistisk oppførsel, som nærmest var normen på 80-tallet, er nå ikke bare straffbart, men sosialt uakseptabelt, sier han til Utrop. – Vi hadde mye mer åpen rasisme på 70- og 80-tallet. Som aktivist for et åpnere, antirasistisk og mangfoldig norsk samfunn sto man langt mer alene og var mer utsatt for hatkriminalitet, forteller Salimi.

Kanskje er ikke rasismen borte, men kan det være at rasismens form som har endret seg? Ifølge forskerne Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving har ikke den moderne rasismen fokus på hudfarge. Døving sier at vi i Norge har et sterkt, folkelig engasjement mot det vi tradisjonelt tenker på som rasisme: at personer med mørk hud ses på som mindre verdt enn personer med hvit hud. Dagens hverdagsrasisme fokuserer mindre på hudfarge. – Vi skylder på verdier, kultur og sivilisasjon. Men hudfarge har mye å si likevel, sier hun VG.