Som konvertitt møter jeg mye motstand, både fra muslimer og ikke-muslimer, forteller Ann Elin Ayah Eilefsen i dette innlegget. Illustrasjonsbilde
Foto: Jaume Escofet

Konvertitt – en fremmed i alle miljøer

Da jeg konverterte til islam, visste jeg at jeg kom til å møte mye motbør og skepsis, og sannsynligvis heller lite forståelse. Men jeg forventet at dette skulle komme fra ikke-muslimer, skriver Ann Elin Ayah Eilefsen i dette innlegget. 

Jeg er muslim. Konvertitt. Ordet får meg til å krympe meg hver eneste gang jeg hører det. Hver eneste gang noen spør meg om religionen min, så kjenner jeg at jeg gruer meg for det som skal komme – den megetsigende bekreftelsen deres om at "åååååh, så du er konvertitt du". Det er nesten så jeg har utviklet et slags hatforhold til betegnelsen, ikke bare fordi ordet brukes om alle som tar til seg en ny religion og dermed ikke sier noe som helst om det at jeg faktisk er muslim, men også fordi det brukes som et skille mellom meg – konvertitten – og andre muslimer.

En slags sviker
Som konvertitt er man en fremmed overalt. Etniske nordmenn betrakter en som en slags sviker, en som har gått over til den andre siden - til fienden. Og selv om jeg vet hva jeg og religionen min står for, så kan jeg i det minste forstå den siden, eller i alle fall forsøke å forstå. Jeg vet jo hvordan islam fremstilles i media, og hvordan de mest ekstreme er de som blir hørt. Selvfølgelig – det er jo dette som selger, og menneskers syn farges gjerne av det man hører eller leser. Men faktum er at de fleste muslimer tar like mye avstand fra ekstremisme som utføres i islams navn som alle andre, det blir bare så sjelden noen salgbare nyheter ut av den siden av saken – i alle fall om vi ser bort fra demonstrasjonen i Oslo for ikke så lenge siden.

Det som gjør mer vondt, er at andre muslimer, de som burde forstå og som burde være glade på mine vegne, ofte bare ser meg som "konvertitten" – den kunnskapsløse. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått kommentarer av typen "dette vet jo ikke du, du som bare er en konvertitt".

Fra jeg begynte å interessere meg for islam og til jeg formelt sett konverterte, tok det nesten femten år. De siste seks årene av den tiden brukte jeg til å virkelig fordype meg i emnet, på å finne svarene på det jeg lurte på, og på å øke kunnskapen min innenfor religionen. Men selv om jeg tør påstå at jeg har lest og lært mer enn mange av de som er født muslimer, blir jeg ikke ansett som god nok – jeg er jo bare en konvertitt.

Et bedre menneske
Avgjørelsen om å bli muslim er en av de beste og mest veloverveide avgjørelsene jeg har tatt. Å bli muslim har gjort meg til et bedre menneske. Likevel visste jeg at det selvfølgelig ville bli en avgjørelse med konsekvenser. Jeg visste at jeg kom til å møte mye motbør og skepsis, og sannsynligvis heller lite forståelse. Men jeg forventet at dette skulle komme fra ikke-muslimer, jeg var ikke forberedt på å møte det også innenfor religionen jeg konverterte til. Jeg var lykkelig og naiv, og gledet meg til å omsider bli en del av noe jeg hadde levd med inne i meg i mange år – endelig skulle jeg ta steget og bli en ordentlig muslim.

Og heldigvis, det fantes dem som var glade på mine vegne. Det fantes dem som støttet meg, både av muslimer og andre, fordi de så hva det å bli muslim gjorde med meg. Mennesker som så MEG, ikke bare konvertitten, og som så hvordan jeg forsøkte mitt beste for å leve etter islams grunntoner; fred og medmenneskelighet. Mennesker som forsto at jeg fortsatt hadde flere sider og egenskaper enn bare det å være muslim.

Jeg har en drøm
Noen ganger føler jeg meg sliten. Det er ikke alltid jeg orker å ta den dskusjonen som må til for å vise hvor jeg står. Jeg ønsker bare å bli akseptert som den jeg er uten å måtte kjempe for det. Å bli akseptert som menneske, som muslim, og ikke bare som "den norske konvertitten". Jeg har en drøm om at ikke-muslimer skal slutte å se på meg som dum fordi jeg har valgt en annen vei, og jeg har en drøm om at muslimer skal slutte å se på meg som dum fordi jeg ikke vokste opp med islam.

Jeg håper jeg en dag skal kunne delta i en samtale uten at det stilles spørsmål ved alt jeg står for, og uten at det stilles spørsmål ved hvor vidt jeg har kunnskap nok til å få lov til å være meg selv. Jeg ønsker å bidra til noe positivt, til brobygging og fellesskap – jeg ønsker ikke å være en fremmed overalt.

Jeg er muslim. Konvertitt. Frustrert.

Opprinnelig publisert høsten 2014