Feiring av eid er markering av krig, skrev representanten for Ex-muslimer i et blogginnlegg. Dette mener artikkelforfatteren er feil.
Foto: Phalinn Ooi/Creative Commons

Islamkritiker på ville veier

Lily Bandehy beskriver julen som ”feiring av frykt, krig og drap. Mange muslimer ved ikke hva de feirer.” Denne beskrivelsen er feil, skriver Ali Chishti i dette innlegget.

Lily Bandehy publiserte nylig et innlegg på bloggen sin, til forsvar for norsk julefeiring. Bandehy skriver om den store gleden hun føler når hun feirer jul, og beskriver tilhørigheten og tryggheten det gir henne. Denne følelsen deler hun nok med mange nye nordmenn. Jul og 17. mai er to tradisjoner som er høyt verdsatt i Norge, på tvers av bakgrunn og livssyn. Familiesamhold, juleavalutninger på skolen, matkos og barna er i fokus, og tradisjoner skapes og holdes i hevd. Det er også negative sider ved julefeiringen, de som er ensomme eller fattige får det ekstra tøft, når det er så store forventninger til selskapeligheter og gavebytte. Mange barn lider også av foreldrenes alkoholinntak i jula. Men i det store og det hele, er julen en tid de fleste føler det er litt ekstra varme og medmenneskelighet rundt oss.

Det som imidlertid blir veldig feil i Banehys sin tekst, er når hun så går videre til å sette opp julen mot den islamske høytiden Eid. Muslimer har to store høytider: Eid ul fitr, som markerer slutten på fastemåneden, og Eid ul adha, som markerer slutten på pilgrimsferden. I tilegg til det finnes det andre høytider i de ulike retningene innen Islam.

Bandehy hevder at Eid ul fitr egentlig er en feiring av vold og krig. Dette til tross for at alle muslimer feirer Eid som en gledens avslutning på fasten, med de samme komponentene som inngår i den norske julefeiringen: god mat, fargerik pynt og lys, gaver til barna og familietreff.

Bandehy skriver at den første gangen Eid ble feiret, var da Profeten Mohammad (fred være med han) seiret ved Badr-slaget, ifølge Bandehy feiret Profeten ”sine røverier og for at han hadde drept alle sine fiender”. Videre trekker hun koblingen videre til terrororganisasjonen IS, og skriver at de også feirer hver gang de vinner et slag. Det er en forferdelig trist sammenkobling til en høytid som muslimer er like glade i som nordmenn flest er i jula, og som forbindes med akkurat like positive og fredelige verdier.

Det er for øvrig heller ikke uvanlig å feire når man har vunnet et militær slag, også norske soldater, feirer når de har deltatt i strid med suksess. Badr-krigen var et slag hvor muslimene ifølge kildene var i sterkt mindretall, med svært begrensede ressurser. Jeg vil sette søkelys på dette slaget ved Badr, for også Hege Storhaug tidligere har gjengitt dette slaget svært feilaktig.

Det som Bandehy kaller for røverier og plyndringer er ifølge kildene, tilbakekreving av eiendelene til muslimene som ble konfiskert av mekkanerne når de jaget muslimene på flukt fra Mekka til Medina. Profeten Mohammad (fvmh) ble sett på som så pålitelig og moralsk, at til og med hans fiender hadde oppbevart sine verdisaker hos ham. Ali (r.a) fikk ansvaret for disse eiendelene når Profeten emigrerte til Medina, med beskjed om å levere de tilbake til deres eiere.

Etter hvert som Profeten Mohammad (fvmh) fikk etablert seg i Medina, og bygget allianser med lokale stammer, startet de med å stoppe karavanene fra Mekka, og tilbakekreve eiendelene som hadde blitt konfiskert. Disse karavanene inneholdt tyvegods, plyndringsgods og annet som muslimer hadde etterlatt seg i Mekka, da de hadde blitt tvunget til å emigerere til Medina. Dette uløste flere sammenstøt og konflikter - deriblant slaget ved Badr.

Før slaget ved Badr, ga Profeten instrukser og retningslinjer for hvordan muslimene skulle opptre på slagmarken: Kvinner, barn og uskyldige skulle ikke drepes. Formålsløs dreping av husdyr og andre dyr var ikke tillatt. Trær og hager skulle ikke ødelegges. Krigsfangene skulle behandles humant og med verdighet.

Etter slaget ved Badr var det enkelte som ønsket hevn. Profeten derimot var svært opptatt av at fangene skulle behandles humant og rettferdig. Man skulle ikke torture dem, og behandle dem med verdighet. Og hvor høyt kunnskap er verdsatt i Islam kan man forstå ved å lese  at profeten gav ordre om at en krigsfange som lærte 10 muslimer å lese og skrive skulle settes fri.

Tilbake til utgangspunktet, og den islamske høytiden Eid, som Bandehy beskriver som ”feiring av frykt, krig og drap. Mange muslimer ved ikke hva de feirer.”

Jo, muslimer vet at de feirer avslutningen av fasten. Det er det som er det religiøse innholdet i Eid. Det har ingenting med krig eller vold å gjøre, tvert imot er fastemåneden Ramadan en måned det ikke er lov å tenke vonde tanker engang. Man skal gjøre sitt ytterste for å være gode mot sine neste, og for å komme nærmere sin Skaper og høste fastens frukter.

Veldig mange ikke-troende muslimer feirer også Eid, akkurat som mange ikke-kristne feirer jul. Det er en tradisjon, en kulturarv og et kjærkomment avbrekk i hverdagen.

Jeg mener Bandehy illustrerer hva som ikke er god islamkritikk, når hun forsøker på pålegge muslimer et meningsinnhold i Eid som ingen muslimer har. Å koble det hele opp mot IS, og skape et bilde av at muslimer egentlig feirer krig og vold, er rett og slett svært uredelig. Det er med å skape ytterligere skepsis og mistenksomhet om muslimer som gruppe, og skape et ytterligere polarisert samfunn. 

Jeg håper alle som feirer jul får en fantastisk høytid, og tillater meg avslutningsvis å minne om at flere norske muslimer har utmerket seg med å arrangere tradisjonelle julefeiringer for enslige i flere tiår, ildsjelder med et islamsk verdigrunnlag som ønsket å gi noe til samfunnet. Det er nestekjærlighet i praksis, og det er slike fellesverdier vi må bygge på i et flerkulturelt samfunn. 

www.AutoDeler.co.no