En innvandrerkvinne er ikke en innvandrerkvinne


Utrop nr. 3/2011 (17.02.2011)
Innvandrerkvinner er like forskjellige som andre nordmenn. Mange innvandrerkvinner er høyt kvalifiserte, selvstendige og på alle måter likeverdige og likestilte samfunnsborgere. Innvandrerkvinner tilhører alle sosiale lag, yrkesgrupper, religioner, etniske grupper, aldersgrupper og politiske retninger. Likevel henger mange av oss fremdeles fast i en forestilling om innvandrerkvinnen som en undertrykt, lavt utdannet husmor med bakgrunn fra et såkalt ikke-vestlig land.

I sin nye bok «Det skal merkes at de gråter», som kommer ut i begynnelsen av mars, tar Amal Aden et oppgjør med manglende likestilling blant somaliere i Norge. I forordet til boken, som Utrop trykker et utdrag av i denne utgaven, skriver hun:

– I alle minoritetsmiljøer finnes det selvsagt mange sterke kvinner som føler de har frihet og er likestilte. Det er ikke disse jeg er opptatt av her – jeg er opptatt av de kvinnene som ikke har det bra. De kvinnene som ikke har frihet. De som ikke er likestilte.

Utrop er glad for at hun tok med denne presiseringen tidlig i boken.

Utrop har fra vi startet opp i 2001 tatt opp temaer knyttet til innvandreres erfaringer i møtet med en stadig mer sekularisert majoritetskultur i Norge. Norge har formell likestilling og nærmer seg på flere områder også faktisk likestilling.

Den moderne innvandringen som tok til på 1960-tallet, har utfordret både nordmenns og innvandreres verdensanskuelser. Samtidig som norske kvinner har frigjort seg, har andelen av befolkningen som er knyttet til mer tradisjonelle kulturer med en helt annen historie enn den norske økt betydelig. I dag utfordrer annen generasjon førstegenerasjonens mer tradisjonelle tanker om kjønnsroller. Samtidig ser vi tydelig at flere fra annen generasjon ikke uten videre overtar «norske» likestillingsidealer, men er opptatt av å skape likeverd mellom kjønnene på egne premisser.

Det er godt å se unge muslimske kvinner som med styrke og myndighet argumenterer for at det å bære hijab slett ikke trenger å være et symbol på kvinnens ufrihet. Utrop mener likevel at det er viktig å understreke at vi hele tiden bør være på vakt mot alle former for religiøst begrunnet undertrykking, forskjellsbehandling og mannsdominans. Det er fullt ut legitimt å forsvare religionsfriheten mot angrep fra krefter som forsøker å sette likhetstegn mellom religion og radikale politiske ideologier eller gammeldagse kulturelle praksiser. Det er snakk om krefter som gjerne forsøker å slå politisk mynt på bevisst sammenblanding av begreper og fenomener. Men det er like legitimt å forsvare individets rettigheter mot tvang og overgrep forkledd som religion.

I sin mastergrad «Tause skrik» fra 2006 skriver Farida Ahmadi:

– Minoritetskvinner befinner seg ofte i det nederste lag av samfunnet. Deres smerte er knyttet til deres vanskelige totale livssituasjon.

Farida Ahmadi minner oss her om noe viktig. Selv om verden har beveget seg fremover, er fremdeles altfor mange innvandrerkvinner i en situasjon der de med rette kan kalles undertrykt. Det er vårt felles ansvar å endre på dette.

Teksten er trykket som leder i nyeste utgave av Utrop, 3-2011.