Vi blir ubevisst begrenset av land, nasjoner og røtter, skriver journalist i Utrop Uzma Rana i denne kommentaren.
Foto: Fanney Antonsdóttir

Statsborgerskap gir rettigheter, men gir det identitet?

Med norsk pass, født og oppvokst i Norge og foreldre fra Pakistan blir jeg en spesiell blanding av kulturer, røtter og arv.
Utrop nr. 6/2011 (31.03.2011)

Vi lever i et samfunn som dyrker individualismen, noe jeg selv er veldig glad for. Min personlighet har flere sider ved seg og det gir meg mangfoldighet. Ikke alle ser eller oppdager mangfoldigheten. Det har ulike årsaker.

Jeg interesserer meg for mye ulikt og blir spesielt fascinert av mennesker som ikke lever etter A4-stilen. Om vi kan kalle A4 stilen åtte til fire-jobb, hus, Volvo og 2,5 barn. Det er vel det nærmeste man kommer "den norske modellen".

Mange sitter inne med forhåndsoppfatninger om hverandre. Man blir ofte møtt av kjedelige spørsmål som man blir lei av, men jeg forstår at folk spør for bekrefte og avkrefte myter.

Hva er identitet?
Men hva er egentlig identitet og hvordan definerer vi oss? Identitet skapes ved å markere avstand og tilhørighet til ulike grupper. Det er mange eksempler på det fra psykologen Georg Herbert Meads, som fremstilte identitet som det som gjør at et individ klarer å skiller mellom ”vi ” og ”de andre”. Identitet ble til da kulturuttrykk som sa noe om hvem som tilhører ”oss” til forskjell fra ”de andre”. Språk, forbruksvaner, kollektive minner, klær, religion og lignende kan fungere som markører for identitet.

Statsborgerskap og etnisitet
Det er et spørsmål om valgmuligheter. Mulighetene til enten å velge tilhørighet til en nasjon, eller å velge å være kosmopolitt. En frihet der verken statsborgerskap eller dine foreldres blod vil ha noe å si for hvilket land du føler at du hører til, eller ha en innvirkning på din identitet. Det er altså snakk om en mulighet til å løsrive seg fra, og ikke begrense seg til verken den ene delen eller den andre.

Det er noe mange kan mene og det fungerer kanskje i andre land. Til syvende og sist må du anerkjenne at du blir satt i bås av andre og deres oppfatning om stedet du kommer fra, uansett om andres oppfatning om deg stemmer eller ikke.

Vi blir dessverre ubevisst begrenset av land, nasjoner og røtter. Mange tenker sikkert ikke tenkt så mye over det, men å kalle seg nasjonalist, eller si at man tilhører den og den nasjonen, synes jeg er å begrense seg selv.

Flere rettigheter med pass
Det står i passet ditt at statsborgerskapet ditt er norsk, svensk, tysk eller italiensk, for den saks skyld. Men sier det om deg? Hva sier det om din identitet? Den eneste nytten man kan ha av et statsborgerskap, mener jeg, er at man får flere rettigheter i det samfunnet en lever i, og det er også det et statsborgerskap innebærer. Det skulle da ikke av den grunn avgjøre hvor i verden du hørte til, eller forklare noe om den du er.

Men så kommer det en bort til deg og sier at det er foreldrene dine som avgjør hvor du kommer fra. Og med det mener personen antageligvis at det er fødestedet til foreldrene dine som avgjør hvor DU kommer fra.

Liten betydning
La oss ta utgangspunkt i meg, som har en mor og en far som ble født og oppvokst i Pakistan. Begge foreldrene flyttet til Norge, og fødte meg her. Hva vil nasjonaliteten for meg være? Er det statsborgerskapet som teller, eller er det blodet? Poenget mitt er at ingen av delene spiller noen rolle. Det hadde vært det samme om jeg er norsk eller pakistaner, fordi jeg bringer noe fra begge kulturer og lager meg en identitet som passer meg.

Jeg er ikke redd for å bli satt i bås og blir ikke lengre overrasket over at noen har sine forhåndsoppfatninger om meg. Det er bare synd at folk ikke forstår hvordan de begrenser seg selv med slike oppfatninger.