Ukritisk feil om utvisninger

Det er forståelig at politiet ønsker å ta i bruk et utvidet handlingsrom, og også å formidle utad at de gjør dette for å vise handlekraft. Men det blir problematisk når media er ukritisk mikrofonstativ for bruken av helt nye instrukser, i en sak der absolutt alt tilsier at man kunne gjennomført en utvisning minst like enkelt under de gamle og etablerte reglene.

VG har i år hatt en serie artikler om regjeringens tiltak for å gjøre det lettere å utvise (angivelig) kriminelle utlendinger: I januar rapporterte man om at departementet hadde utstedt en ny instruks der man presiserte at det eksisterende regelverket skal forstås som at det er åpning for å utvise også EØS-borgere som ikke er straffedømt verken i Norge eller utlandet, i de “i praksis [formodentlig svært sjeldne tilfellene] at en utlending vil utgjøre en så alvorlig kriminalitetstrussel (…) uten at vedkommende tidligere er ilagt straff”.

Deretter i mars rapporterte man om at regjeringen har sendt på høring et lovforslag som skal utvide denne muligheten til å utvise ikke-straffedømte utlendinger (dersom de verken har norsk oppholdstillatelse eller EØS-statsborgerskap), “når politiet sitter på konkrete bevis som gjør det sannsynlig at utlendingen har til hensikt å utføre straffbare handlinger som kan føre til fengsel“,

Og onsdag i påskeuken rapporterte man om at den førstnevnte instruksen nå var blitt tatt i bruk i en enkeltsak, under overskriften: Første gjengkriminelle utvist uten dom i Norge

Saken blir raskt plukket opp av NTB og videreformidlet hos NRK, TV2, Aftenposten, Nettavisen, Politiforum, m.fl. gjennomgående med overskrift/ingress

For første gang har politiet utvist en utenlandsk borger fra Norge uten at vedkommende er dømt i en norsk domstol.

Ikke på noe tidspunkt i denne prosessen synes VGs journalist, VGs redaksjon, NTBs journalist, NTBs redaksjon, eller noen av de andre redaksjonene som republiserte NTB-meldingen, å ha stoppet opp og stusset over om det virkelig kan være slik at det aldri frem til nå har inntruffet at en person som er straffedømt i utlandet blir nektet å oppholde seg i Norge og utvist på det grunnlaget.

Ikke bare åpner VG artikkelen med at dette er første gang en ikke-norskdømt kriminell utvises fra Norge, men dette budskapet forsterkes også senere i artikkelen når vi fortelles at “Bare i fjor ble 58 personer utvist fra Norge for å ha vært tilknyttet kriminelle nettverk som utgjør en betydelig samfunnstrussel. Alle disse var derimot domfelt i Norge”.

Realiteten, som opplyst fra UDI, er imidlertid at det alltid har vært adgang for å fatte utvisningsvedtak basert på utenlandske straffedommer (forutsatt at dommen er tilstrekkelig alvorlig og nær i tid), og bare i fjor ble det fattet rundt 30 slike utvisningsvedtak basert på utenlandske dommer.
At det er adgang til dette, fremgår helt entydig og svart på hvitt av utlendingslovens paragraf 66 som har et eget ledd utelukkende om utvisning på grunnlag av utenlandske dommer. Og også den nevnte instruksen presiserer at det finnes slik adgang i dag og at instruksen handler spesifikt om å utvide praksisen til de få ekstraordinære kriminelle som ikke har en slik dom i utlandet som man kan anvende.

Og selv om NTBs journalist (og alle de andre journalistene rundt omkring som godkjente NTB-meldingen for publisering i eget media), neppe kan forventes å ha detaljkunnskap om dette, synes jeg det må være lov å forvente at nyhetsjournalister i det minste er såpass samfunnsbevisste at de stusser over en påstand om at det aldri noen gang tidligere har hendt at en dømt utenlandsk kriminell har blitt nektet adgang til Norge, uansett om han kan vise til at ‘jammen, jeg har ikke blitt dømt i Norge faktisk tenk!’

Selv hos de journalistene som kan vise til at ‘jammen dette står jo helt svart på hvitt i VGs artikkel’ eller ‘jammen det står jo helt uttrykkelig og utvetydig i NTBs melding at det er sånn det er’, så burde det ringe noen klokker om at man i det minste bør foreta noen enkle Google- eller KI-søk for å i hvert fall få en indikasjon på om regelverket frem til nå faktisk har vært så mangelfullt som denne beskrivelsen forutsetter, før man videreformidler dette til alle sine lesere.

Det feilaktige bildet som disse meldingene tegner opp, av at man hittil ikke har hatt mulighet til å reagere slik selv mot dømte utenlandske kriminelle, ville jo vært en svært bekymringsfull mangel i lovverket, og noe som leserne med god grunn vil forarges over at politikerne ikke har tatt på alvor – bortsett fra at dette er altså er helt feil og i strid med de historiske realitetene.

VGs og NTBs oppslag, og deres påfølgende spredning, blir dermed enda et tilfelle i den altfor lange rekken av illustrasjoner på at

A: Mediene må faktisk ta ansvar for å ha en strengere praksis for å kontrollere meldinger fra nyhetsbyråer – selv om de sier at det vil undergrave hele poenget med å abonnere på et nyhetsbyrå dersom de skal selv dobbeltsjekke og verifisere absolutt alt de får, så må de i det minste gjøre en overfladisk test på om meldingen er plausibel når den sammenholdes med andre ting de vet om temaet eller samfunnet, og at hvis det ringer noen potensielle alarmklokker så må det sjekkes litt bedre.

Og B: Gitt at vi vet at mediene ikke etterlever punkt A, så må i hvert fall de som selv produserer nyhetsartikler (i dette tilfellet både VG som originalkilde og NTB som skriver korte meldinger basert på andres artikler) selv være grundige og pertentlige med at alt de skriver er dobbeltsjekket og verifisert og korrekt, fordi en glipp ikke bare ender opp med å villede deres egne lesere, men ofte vil fare videre og spre seg utover i mediauniverset. Og selv når noen faktisk oppsporer feilen lenge i ettertid og prøver å korrigere den, så vil det ikke bare være fånyttes fordi kun en ørliten brøkdel av lesere vil lese artikkelen i sin rettede form, men det vil være nesten uoverkommelig å engang legge inn en slik forsinket rettelse i alle de versjonene av artikkelen som har forplantet seg utover.

Dette demonstreres nok en gang i denne saken: Etter å ha fått etablert de korrekte fakta, oppfordret jeg politiet til å selv ta kontakt med VG og be dem korrigere artikkelen (slik at påpekningen om feilen skulle komme fra en mest mulig autoritativ kilde), men dette hadde politiet ingen som helst vilje til å gjøre. Når jeg så kontaktet VG på egenhånd, reagerte journalisten forbilledlig lynraskt med å korrigere artikkelen umiddelbart og etter kort tid også varsle NTB om deres følgefeil, slik at også NTB sendte ut en umiddelbar korreksjon til sine kunder – men i skrivende stund, over en uke senere, er det fortsatt et antall andre medier (deriblant både Aftenposten og Politiforum) som ikke har giddet å foreta selv denne forsinkede rettelsen.

Hvorfor bruke en ny instruks hvis muligheten allerede eksisterte?

En ting er altså at VGs misforståelse om det historiske bakteppet gjør at leseren får inntrykk av et mye mer dysfunksjonelt regelverk enn hva som faktisk er tilfelle,. Men når denne konteksten blir korrigert, er det i tillegg vanskelig å få tak på hva som egentlig er nytt og historisk med den konkrete utvisningen som artikkelen handler om.

Som tidligere nevnt, er instruksen tydelig på at “I praksis er det formodentlig svært sjelden at en utlending vil utgjøre en så alvorlig kriminalitetstrussel som regelverket om grunnleggende nasjonale interesser krever, uten at vedkommende tidligere er ilagt straff“.

Formodentlig vil disse ‘svært sjeldne tilfellene’ kunne være for eksempel personer som har blitt dømt tidligere og hvor man antar at de har gjenopptatt sin kriminelle løpebane, men hvor dommen ligger såpass langt tilbake i tid at den faller utenfor femårsgrensen som denne aktuelle regelen krever. Eventuelt personer der man mener at man kan bevise deres systematiske tilknytning til kriminalitet med tilstrekkelig sikkerhet til å utvise dem, men hvor myndighetene i hjemlandet ikke har evnet å bevise dette grundig nok til å få en fellende straffedom.

Men i denne utvisningssaken blir vi fortalt av VG at den utviste personen “har også en omfattende straffehistorikk fra Sverige“. Og gitt at både UDI og politiet bekrefter at man regelmessig utviser folk på bakgrunn av utenlandske dommer før de har rukket å blir dømt for noe kriminelt i Norge, så blir det åpenbare spørsmålet hvorfor i all verden man ikke bare gjorde det samme i denne saken, istedenfor å bruke den nye instruksen som oppstiller vesentlig høyere terskler om at personen må utgjøre en ‘ekstraordinær trussel’.

Selv om det er umulig å kunne si det kategorisk, er det mye som tyder på at VGs sekvens av oppslag omkring utvisning av kriminelle er utløst av at departementet og/eller politiet har kontaktet VG for å promotere disse tiltakene og be om mediedekning. I utgangspunktet er dette selvsagt både en naturlig og rimelig fremgangsmåte for politikere og myndigheter: Dersom man utøver politikk som man mener at både er riktig og vil være populær blant velgerne, så er det også naturlig å profilere dette utad, ellers vil jo ikke velgerne ha den nødvendige informasjonen til å kunne belønne politikerne for deres handlekraft.

Men det er også et velkjent fenomen at slik grunnleggende legitim opptreden, kan gli over i mer betenkelige gråsoner dersom selve handlingene tilpasses til at de skal kunne profileres offentlig. Dette kan for eksempel være når nye tiltak blir anvendt i konkrete situasjoner hvor det egentlig ikke er grunnlag for dem – eller der det teknisk sett er grunnlag, men hvor det blir oversolgt ved at det fremstilles som at man nå har fått en nyskapende mulighet, mens realiteten er at man bare gjør noe som alltid har vært mulig (og heller ikke får noen ny gevinst ved at det gjøres på en bedre eller enklere måte).

I dette tilfellet har jeg forsøkt å få svar fra både UDI og politiet om hvorfor denne personen med sin lange straffehistorikk ikke bare ble utvist i henhold til langvarig praksis uten å gå omveien om den ferske instruksen, men ikke fått noe som helst forståelig svar på dette.

UDI understreker at “UDI ville ikke brukt instruksen dersom det var slik at hans straffehistorikk kunne dannet grunnlag for utvisning -uten å bruke instruksen. At man ikke bruker tidligere straffehistorikk som grunnlag for utvisning kan være fordi disse forholdene ligger for langt tilbake i tid, eller at forholdene ikke er alvorlige nok til å danne grunnlag for utvisning“, men mener at taushetsplikten gjør at “Vi kan ikke si noe mer spesifikt om dette i tilknytning til denne saken“.
Politiet på sin side har ikke kommet med noen som helst forklaring på hvorfor denne svenske straffehistorikken ikke skulle utgjøre soleklart selvstendig utvisningsgrunnlag.

Etter at jeg kontaktet VG og påpekte både faktafeilen og at dette reiser spørsmålet om hvorfor instruksen trengte å brukes i det hele tatt, tok VG ny kontakt med politiet og fikk følgende utdypning fra dem: “Det er langt fra sikkert at denne personen hadde blitt utvist uten den nye instruksen. Det hele handler om tolkning av regelverk.”

Men da jeg forsøkte å få noe svar på hvordan i all verden politiet så for seg at regelverket hypotetisk ville kunne tolkes på en måte som var til hinder for utvisning, når det står helt krystallklart at utenlandske straffedommer (som er tilstrekkelig alvorlige og tidsnære) gir grunnlag for utvisning, uten noen forbehold eller ytterligere kriterier – så ville ikke politiet komme med noen som helst konkretisering av dette utover å påberope seg at “Dette er en subjektiv vurdering basert på erfaring“.

Det er selvfølgelig umulig for meg, basert på den sparsomme informasjonen som man er villig til å komme med, å kategorisk utelukke at det skulle være en eller annen betingelse her som kunne skape problem for å bruke den etablerte praksisen – men det er uhyre vanskelig å forstå hvorfor politiet skulle være så tilbakeholdne med å bare forklare dette, dersom det faktisk foreligger en slik tilforlatelig forklaring.

Det skal også sies at det er ikke nødvendigvis er helt illegitimt å ta i bruk en ny metode for dette eller hint, også i tilfeller der det ikke strengt tatt er nødvendig: Det kan være reelt nyttig å ‘tørrtrene’ på nye former for saksbehandling, slik at man har gått gjennom hvilke trinn som det vil involvere og identifisert eventuelle fallgruver og er forberedt på å anvende prosedyren den dagen man får en sak i fanget der man faktisk er nødt til å bruke den. Og hvis man uansett skal sette seg inn i prosedyrene gjennom en ‘tørrtrening’ på å “innhente straffehistorikk og etterretning fra andre land og skrive en personrettet trusselvurdering basert på den informasjonen“, så er det like greit (og kanskje også totalt sett tidsbesparende) å gjøre det med en faktisk sak der man uansett ville måtte bedrive en viss saksbehandling for å gjennomføre utvisningen.

Men dersom man gjør dette, så vil man i de fleste tilfeller være best tjent med å bare holde prosessen og de nyttige lærdommene internt; og dersom man promoterer det utad, må man i hvert fall gjøre det med den konteksten at dette ble gjort i ‘treningsøyemed’ – ikke gå ut i mediene for å skryte av at man nå har anvendt et nytt verktøy for å kunne gjøre noe som man aldri har gjort eller kunnet gjøre tidligere, for deretter å være totalt uvillige til å fremlegge det minste lille snev av dokumentasjon på at dette er sant og at man ikke kunne oppnådd nøyaktig det samme resultatet innenfor den etablerte praksisen.

Abonnér på Utrop for bare 75 kr i mnd

Få ukentlig GRATIS nyhetsbrev utrop.no/nyhetsbrev