Climate Justice

Colin Challen, stortingsmedlem i det britiske parlamentet for Labour, kommer til Oslo for å delta på klimatreffet som Global Migrants for Climate Action arrangerer den 14. april.
Nina Dessau
Latest posts by Nina Dessau (see all)

Colin Challen stiftet i 2005 “All Party Parliamentary Climate Change Group” i det britiske parlamentet, den første tverrpolitiske stortingsgruppe som fokuserer på klimaendringer. Gruppa har tiltrukket seg stor interesse fra over 100 stortingsmedlemmer fra de tre største politiske partier. Storbritannia har blitt banebrytende.

Vi kommer til å høre mer om Colin Challen senere i år: Han har nettopp sammen med Storbritannias chief economist Nicholas Stern fått ansvaret for å organisere en større internasjonal konferanse om klima og økonomi. Nicholas Stern har knyttet sitt navn til Stern-rapporten som fikk stor internasjonal oppmerksomhet i fjor, fordi den dokumenterte hvor mye dyrere konsekvensene av økte klimaendringer vil bli, enn å satse på å bremse global oppvarming nå.

Her vil vi presentere Challen gjennom en viktig side av hans arbeid. Han har tidligere presentert lovforslaget ”Contraction and Convergence Bill”, noe som går direkte på forholdet mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte land.

Urettferdige målinger av Co2-utslipp
-Det er viktig å understreke at når politikere snakker om å redusere sine lands utslipp av drivhusgasser, mener de ”i forhold til tidligere utslipp”. Kyoto-avtalen, for eksempel, refererer til utslippsnivået som landene hadde i 1990. De som har bidratt mest til drivhuseffekten, og tilsvarende hadde mest utslipp i 1990, skal i hvert fall en stund framover fortsette å slippe ut mer enn andre.

En rekke beregninger har blitt gjort for å finne ut hvor store utslipp av klimagasser de forskjellige land har stått for fram til i dag. Resultatene er ganske forskjellige alt ettersom hvilke utslippskilder som inkluderes: dersom bare industrielle utslipp tas med i beregningen blir de industrialiserte landenes bidrag på 62 prosent i år 2000. Dersom man tar i betraktning andre utslippskilder, for eksempel det som følger av avskoging, blir de industrialiserte landenes bidrag mindre. Dette fordi utslipp fra avskoging i hovedsak kommer fra utviklingslandene.

Slike beregninger tar ikke med i betraktningen hvem som har bestemt, satt i gang og ikke minst tjent på den utslippsproduserende virksomheten, for eksempel avskoging fra utviklingslandene. ”Utviklingslandene” var i de fleste tilfeller kolonier. De bestemte ikke over avskoging eller andre former for utvinning av deres ressurser. Forholdene har ikke alltid endret seg stort under neokolonisering.

Hvem som skapte forurensingen
Et godt eksempel finnes i Nigeria: ExxonMobil og andre selskaper har år etter år brent naturgass i store mengder. Dette fordi naturgass kommer ut av grunnen sammen med oljen, og det var mer lønnsomt for selskapene å brenne den. Dette har de gjort i mange tiår. Nigeria forsøkte allerede i 1969 å få stoppet den praksisen, som også er svært ødeleggende for nærmiljøet og befolkningen i store områder. Dette er grunnen til at Nigeria ”er den største kilden til drivhusgasser i Afrika sør for Sahara. Det er et brudd på menneskerettigheter”, skrev The Guardian. Uansett vil alle slike utslipp av drivhusgasser, fra fortid og nåtid, føres opp på Nigerias regning.

Jordens Co2 absorbering
I 1997 ble Kyoto-konferansen avsluttet med at industrilandene avtalte å redusere sine drivhusgassutslipp i forhold til nivået i 1990. Dette gikk de bare med på etter at de hadde fått anerkjent prinsippet om at nivået i 1990 skulle tas som referanse. Industrilandene startet med høyere utslipp lenge før denne datoen, og i 1990 hadde de selvfølgelig allerede lagt beslag på største delen av naturens evne til å absorbere utslipp av CO2. Å ta nivået fra 1990 som referanse handler om å benekte årsakene til opphopning av drivhusgasser.

USA krevde at fattige land allerede ved denne første avtalen skulle redusere sine utslipp. Siden har de konsekvent brukt ”urettferdigheten” ved at fattige land etter Kyoto-avtalen ikke har samme forpliktelser som rike, som argument mot avtalen. Fattigere land fikk likevel fram at industrilandene skulle senke sine utslipp først.
Flere og flere kritiserer industrilandenes økte utslippsrettigheter per innbygger, i forhold til fattige land. For det første fordi det betyr at de får fordeler av tidligere utslipp og ødeleggelse. Men også fordi den eneste rettferdige måten å rasjonere globale utslipp på vil være å gi alle mennesker på jorda like stor rett til å bruke naturens evne til å absorbere for eksempel CO2. Som prinsipielt standpunkt er det helt opplagt og uangripelig, men samtidig er det svært radikalt i forhold til forhandlingene som har ført til Kyoto-avtalen.

Contraction and convergence
Som et alternativ til en slik institusjonalisering av en global og grunnleggende urettferdighet har prinsippet om “contraction and convergence” blitt framlagt. Den går ut på at de rike landene etter hvert bør redusere sitt overforbruk av fossilt brensel til et bærekraftig nivå, mens de fattige land utvikler sin energibruk blant annet med fossile brensler. Når de rikes utslippsnivå minker mens de fattiges øker, vil utslippsnivåene stadig nærme hverandre, inntil de møter hverandre på et nivå som ikke ligger over naturens evne til å absorbere slike utslipp. Det er dette som er ”convergence” i det nevnte ”contraction and convergence” prinsippet: Målet er at verdens innbyggere etter hvert skal oppnå like utslippsrettigheter, uten å overskride trygghetsnivået.
Andre vil kreve ”contraction, convergence and compensation” – den siste termen refererer til erstatning for påførte skader. Dette er også et tema som ikke kommer til å forsvinne.