Konfrontasjon eller dialog?

Verdier, kultur og moralnormer endrer seg over tid. Dette gjelder også synet på homofili. I 1972 ble § 213 tatt ut av straffeloven og sex mellom menn var ikke lenger en kriminell handling. Vel to tiår senere, i 1993, ble loven om registrert partnerskap vedtatt i Stortinget. I år har vi feiret Felles ekteskapslov, som nå gir homofile den samme rett til å gifte seg som heterofile. Homofrigjøringen har manifestert seg på nesten alle samfunnsområder. Hvordan er endringene skjedd? Hva kan vi lære av dette for å fjerne de barrierer som ennå gjenstår for homofile og lesbiske?

Konfrontasjon vs dialog

Kampen for homofiles juridiske rettigheter ble på sett og vis brakt til ende da Stortinget vedtok Felles ekteskapslov i juni i år. Men fortsatt vil mange homofile slite – til tross for at viktige rettigheter nå er sikret. Det er fortsatt mange som opplever fortielse og undertrykking. Også i dag stenger familien døra når unge mennesker forteller at de er homofile.

Muslimske homofile opplever en dobbel diskriminering både basert på etniske bakgrunn, men også som følge av sin seksuelle orientering. Unge i minoritetsfamilier som står fram, sendes tilbake til foreldrenes hjemland for å ”re-orienteres”. Eller tvangsgiftes, trues med utkastelse eller sosial isolasjon dersom de velger å leve ut sitt kjærlighetsliv.

Jeg tror jeg har de fleste med meg i at vi er tjent med å oppnå endringer på fredlig vis gjennom dialog. Likevel er vi nødt til å markere at noen holdninger og meninger er uakseptable – og ikke gjenstand for dialog. I august i år refset min egen statsråd Islamsk Råd Norge (IRN) for ikke å ta avstand fra dødsstraff mot homofile. Vi venter fremdeles på en avklaring. Huitfeldts anliggende var på ingen måte å bringe IRN til taushet. Ei heller å ta fra dem statsstøtten. Hun ønsker tvert i mot å utfordre de muslimske miljøene på hvordan de stiller seg overfor homofile. Statsrådens utfordring kom nettopp i solidaritet med unge muslimske homofile.

Og her må man kunne ha to tanker i hode samtidig. Samtidig som vi utfordrer og konfronterer uakseptable holdninger og kjemper mot diskriminering, kan og må vi fortsette dialogen. Konfrontasjon kan godt foregå i dialogs form.

Historien gir svar

At vi homofile i Norge i dag nyter en frihet som var utenkelig for bare få år siden, skyldes en lang, seig kamp kjempet fram av modige homser og lesber. Parallellen til andre frihetskamper er åpenbar. Allerede ved å kalle dette en ”kamp” har jeg røpet hvor jeg står i denne debatten. Ikke fordi jeg utelukker dialog som virkemiddel og verktøy på veien fram mot like rettigheter, men fordi historien taler sitt eget tydelige språk.

Som medlem av Arbeiderpartiet vil en avvisning av konfrontasjon som middel være å fornekte sin egen historie og identitet. Arbeiderbevegelsen har kjempet fram viktige arbeidstakerrettigheter som 8-timers dag, fri organisasjonsrett, rett til ferier og helgefri, og prinsippet om likelønn. Dette er rettigheter som var uhørte for bare 100 år siden.

Konfrontasjon har senere vært en del av strategien som er fulgt av andre frihetsbevegelser. Av kvinnebevegelsen verden over, av borgerrettighetsbevegelsen i USA og i Sør-Afrika, av homobevegelsen i det fleste vestlige land.

Hadde alle disse undertrykte – arbeiderne, kvinnene, afro-amerikanerne, lesbene og homsene – fått de rettighetene de nyter i dag hvis kun dialoglinjen var blitt fulgt? Hadde kvinner, menn og barn fremdeles slitt både 12 og 14 timer i farlige fabrikkhaller uten å bruke det eneste reelle våpen de hadde – streikevåpenet? Hvor hadde vi vært uten Rosa Luxenburg og Katti Anker Møllers utrettelige kamp for kvinners rettigheter? Rett til arv, rett til å stemme, rett til å eie sin egen kropp, rett til likelønn? Hadde vi kommet like langt kun ved høflig samtale rundt kafébordene. En dialog de undertrykte sjelden var invitert til? Jeg tror ikke det.

Hvordan hadde vi sett på likeverd oss mennesker i mellom om ikke Rosa Parks og Martin Luther King jr. hadde sagt at nok er nok, og krevd like rettigheter for alle amerikanere, ikke bare for det hvite flertallet? Hadde vi fremdeles hatt en umenneskelig raseskillepolitikk i Sør-Afrika om ikke ANC og Nelson Mandela hadde tatt kampen opp mot undertrykkerne og dersom ikke studentene hadde marsjert i Sowetos gater i 1976?

Hvordan hadde samfunnet sett på homser og lesber i dag, om ikke de homofile selv – med bare nevene ved ”The Stonewall Inn” 28. Juni 1969 – hadde tatt kampen opp mot årelang trakassering fra politiet? Hadde vi i Norge hatt en felles ekteskapslov uten en rebell, en kjeftesmelle av en furie fra Bergen, som i årevis har talt Kirken og de konservative i mot?

Vi kan håpe at verden, i ren godhet, går framover av seg selv. I noen grad har den jo det, særlig fordi vi mennesker også vil det som er godt – godt for oss selv og våre nærmeste, men også for våre medmennesker. Vi har derfor oppnådd sosiale forbedringer og økte rettigheter også gjennom dialog og på fredlig vis. En konfrontasjonslinje bør ikke være absolutt, selv om jeg mener det er historisk belegg for å hevde at den gir resultater. Gjennom kamp har man tvunget motstanderne, ikke bare til retrett, men også til å endre standpunkt. Med konfrontasjon har de undertrykte klart å vinne kampen om sannheten, de har overbevist undertrykkerne om det urimelige i at kvinner kun tjener det halve av menn. I noen grad har vi vært litt for unnfallende med å ta opp ubehagligheter knyttet til et flerkulturelt samfunn. Vi som politikere var for lenge redde for å konfrontere minoritetsmiljøene med ukulturer som tvangsekteskap, æresrelatert vold og kjønnslemlestelse. Vi må tore å stå opp for det vi mener er gode, norske, demokratiske verdier, selv om det kan oppleves sårende for minoriteten. Dette gjelder også for homser og lesber med minoritetsbakgrunn. Vi kan ikke akseptere at hatvold brer seg, eller dødsstraff for homofile, heller ikke i muslimske land. Da er vi nødt til å si fra, i solidaritet og omsorg med de unge som står på spranget til å leve sine liv i pakt med egen seksuell orientering.

Jeg tror på at dialog virker. Derfor drøfter vi homofilispørsmålet denne uken med Islamsk Råd Norge. Derfor inviterer vi til et interreligiøst forum senere i høst. Vi åpner for dialog med kristne og muslimer bl.a. om kvinners og homofiles stilling i trossamfunnene. Vi skal ha dialog, men også en konfronterende dialog. Vi må tåle og være uenige i verdispørsmål, men jeg håper at vi klarer å bevege spesielt minoritetsmiljøene i en mer liberal retning i synet på homofile. Det skylder vi unge homofile som vokser opp.