Våpenhvilen er erklært. Rakettene har stilnet, men for det iranske folket har krigen aldri vært kun militær. Denne krigen, som kanskje har roet seg på overflaten, har bare skiftet form – og fortsetter nå som massearrestasjoner, tortur, systematisk undertrykkelse, skjerpet sensur, dødsdommer og en utbredt atmosfære av frykt i byene og hjemmene. Regimet har ikke valgt dialog eller ansvar, men heller startet et hevnprosjekt fra innsiden.
Hundrevis av borgere har blitt arrestert – unge demonstranter, kvinneaktivister, etniske minoriteter som kurdere og balutsjere, og fattige grensebærere (kolbarer). Noen har blitt henrettet umiddelbart, anklaget for «spionasje» eller «tilknytning til sabotasjegrupper» – uten advokat, uten åpen rettsprosess, og uten at forbrytelsen er offentlig kjent.
Statskontrollerte medier har igjen blåst liv i et velkjent språk – «forræder», «fiendeagent», «spion». Dette minner oss om 1980-tallets mørkeste kapitler, da regimet svarte på FNs resolusjon 598 med å massakrere tusenvis av politiske fanger. Den islamske republikkens logikk har ikke endret seg. Mønsteret gjentar seg selv – bare i ny drakt.
Et samspill av etterretning, paramilitære styrker og medieapparat iscenesetter en ny psykologisk krig – gjennom trusler om «gjengjeldelse», oppfordringer til «blodhevn» og systematisk demonisering av enhver uavhengig stemme. Samtidig er det ikke et eneste tilfluktsrom for sivilbefolkningen. Milliarder av dollar har gått til luksusbygg i Libanon og Syria, til støtte for Houthiene, Hamas og Hizbollah – men ikke til iranske barns sikkerhet eller folkets verdighet.
Nå som våpenhvilen er på plass, utnytter regimet krigens sjokkbølger til å styrke sitt grep. Arrestasjoner, raske domfellelser, fabrikerte anklager, skjerpet sensur og et farlig comeback for «påtvunget patriotisme» viser tydelig at denne våpenhvilen bringer ingen ro – bare en ny fase i statens terror. Vi kjenner denne katastrofen. Og vi lever den igjen.
Mangel på ansvar og konsekvenser for de undertrykte – situasjonen for afghanske migranter
I tillegg til de mange bruddene på menneskerettighetene som iranske borgere opplever, er det et annet aspekt som må belyses: de ufattelige lidelsene som afghanske migranter i Iran har blitt utsatt for. Mer enn 577 000 afghanske migranter er blitt tvangsflyttet fra Iran i løpet av de siste månedene. Dette er et resultat av regimets brutale politikk og manglende vilje til å tilby beskyttelse eller støtte til de mest sårbare blant dem. Mange har blitt utvist uten hensyn til deres helse, sikkerhet, eller familiære forhold, og de har blitt tvunget til å leve under ekstremt vanskelige forhold på grensen.
Hendelsen ved Evin fengsel og dens ødeleggende konsekvenser
Etter den brutale bombingen av Evin fengsel i 2025 har situasjonen for politiske fanger i Iran nådd et nytt nivå av krise. Denne tragiske hendelsen har ført til tap av liv og forverret de allerede elendige forholdene i Irans fengsler. Mange politiske fanger har blitt flyttet til andre fengsler som Quarchak og Tehran Grande, hvor de lider under enda verre forhold – uten tilgang til medisinsk hjelp, uten grunnleggende nødvendigheter, og i frykt for sine liv. Regimet har brukt denne situasjonen til å videreføre sin undertrykkelse, med fullstendig likegyldighet til de menneskelige kostnadene.
Når patriotisme blir et våpen
Fra de første timene etter våpenhvilen forsøkte regimet å regissere et bilde av «nasjonal forsoning» – ved å hente frem gamle reformvennlige ansikter og blåse liv i patriotiske slagord. Men dette er ikke forsoning. Det er et strategisk grep for å gjenreise en svekket autoritet. Erfaringen viser at hver gang regimet presses utenfra, øker volden innenfor. Patriotisme, brukt som et våpen, har blitt et verktøy for å kneble ytringsfriheten. Medier stenges, uavhengige stemmer fengsles eller trues. Men hvilket fedreland er det snakk om? Et land der arbeiderklassens barn dør i matkø, mens ledernes barn lever i luksus i Toronto, London og Paris?
Et folk mellom tre flammer
I dag befinner det iranske folket seg mellom tre ødeleggende krefter:
- Et religiøst-militært regime som har sløst bort nasjonens ressurser på mislykkede atomprosjekter, stedfortrederkriger og støtte til grupper som Hamas og Hizbollah – samtidig som folk i Ahvaz, Sistan-Balutsjistan og Kurdistan lider under ekstrem fattigdom og tørke. En ideologi som benytter sin endeløse konflikt med Israel som et verktøy for å rettferdiggjøre politisk undertrykkelse og for å holde folk i mørket, uten å erkjenne at konflikten har blitt et redskap for ideologisk maktspill, fremfor en ekte kamp for nasjonal rettferdighet
- Israels handlinger, som den siste bombingen av Evin-fengselet, har på en tragisk måte bidratt til å styrke regimets grep om makten. Ved å skape en ytre fiende, har Israel gitt det iranske regimet et nytt påskudd for å intensivere sin undertrykkelse, og bruke det som en anledning til å skape en illusjon om nasjonal enhet. Denne situasjonen har også gitt radikale anti-imperialistiske krefter i Vesten og blant iranske nasjonalister muligheten til å legitimisere et diktatorisk regime. De har utnyttet denne konflikten som en plattform for å støtte den islamske republikken, med påstanden om å stå imot imperialisme, og samtidig forsvare regjeringens handlinger mot Israel under dekke av anti-krigsholdninger.
- En vestlig verden som med kynisk pragmatisme enten tier, eller til og med beskytter ekstreme religiøse regimer – fordi et virkelig fritt og uavhengig Midtøsten truer deres geopolitiske interesser.
Denne infernalske trekanten har kvalt det iranske sivilsamfunnet, og erstattet håp med frykt, og frihet med mistenksomhet. Irans folk har ikke lenger illusjoner – verken om ytre makter eller indre fraksjoner. De har kun hverandre. Bare sin egen stemme. Den samme stemmen som ble kvalt etter revolusjonen i 1979, men som nå har reist seg igjen – med ropet: Zan, Zendegi, Azadi – Kvinne, Liv, Frihet.
Når «rasjonalitet» blir masken til undertrykkelse
Krisen har også avslørt den moralske kollapsen til mange som kaller seg venstreorienterte – både i Vesten og i Østen. Intellektuelle som en gang siterte Frantz Fanon, Marx og Gramsci – i dag tier de, eller støtter indirekte et regime som steiner kvinner, blindgjør demonstranter, henretter barn og slår ned på alle former for kulturelt og politisk avvik. Disse venstreprofilene – noen med posisjoner på anerkjente universiteter, andre forkledd som forsvarere av «det globale Sør» – forstår ikke eller nekter å anerkjenne folkenes ekte kamp for frihet. De foretrekker å holde fast ved sin binære verdensforståelse: imperialisme versus anti-imperialisme. Derfor tåler de ikke at iranere selv sier: Vi står imot både diktatur og dominans.
Samtidig ser vi hvordan nasjonalistiske krefter i Iran forsøker å nøytralisere folks protest ved å henvise til «nasjonal trussel» og «territoriell integritet». Ethvert rop fra Kurdistan, Balutsjistan eller Ahvaz blir stemplet som separatisme – uansett hvor fredelig og rettferdig det er. Dette er ikke beskyttelse av fedrelandet. Dette er et desperat forsvar for et maktmonopol som er villig til å knuse hele nasjonen – så lenge det får beholde tronen.
Og Vesten?
Vestens stillhet – og til tider åpne samarbeid med religiøs ekstremisme – handler ikke om naivitet. Den er kalkulert. For mange vestlige makter er det mer bekvemt å ha et svakt, teokratisk og brutalt regime i Iran enn å måtte forholde seg til et demokratisk, feministisk, flerkulturelt og rettighetsbasert sivilsamfunn. Derfor sanksjoneres folket i stedet for makten. Derfor stilner solidariteten når iranske kvinner går på gaten. Derfor kalles ekte folkeopprør for «vestlig narrativ». Fordi det ikke passer inn i det akademiske skjemaet – og fordi et fritt Iran vil endre maktbalansen.
Men vi kjenner disse fortellingene. Ikke fra seminarer – men fra celler. Fra gatene. Fra eksilet. Vi vet: Når fornuft blir våpen for undertrykkelse, da er det ikke lenger fornuft. Det er ren vold i forkledning.
Hva nå?
Vi må spørre: Hva slags fred er det, om bødler fortsatt henter folk om natten? Hva slags forsoning, når fundamentet er bygget på lik? Hva slags stillhet, når ropet fra undertrykte fortsatt knebles? Det iranske folket trenger ikke medlidenhet – ikke tårer på avstand, ikke akademiske analyser i sterile klasserom. De er sin egen stemme. De har levd smerten, ikke lest om den. Båret undertrykkelse med nakne hender. Og nå trenger de ikke trøst – men gjenklang. Ikke talsmenn – men medsammensvorne.
Frihet faller ikke ned fra himmelen. Ikke med bomber. Ikke med resolusjoner. Ikke med tomme løfter. Frihet reiser seg:
Fra slitne mødres føtter. Fra blinde protestanters blikk. Fra kvinnehalsen som aldri mer knebler sitt rop. Fra Sanandaj. Fra Zahedan. Fra Teheran. Fra Saravan. Fra det ropet som sprengte veggene:
Zan, Zendegi, Azadi.
Vi vil ikke arve asken. Vi vil ikke herske over en kirkegård. Vi vil én ting: Å leve. I fred. I frihet. Med verdighet.
