Etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979 og særlig i løpet av de siste tiårene, har en tydelig eksilopposisjon vokst fram i Vesten. Disse gruppene og individene fremstår ofte som talspersoner for det iranske folket, men mangler i realiteten støtte og forankring i Iran. I stedet får de legitimitet og plattform gjennom vestlige medier, politiske institusjoner og etterretningsrelaterte nettverk – uten særlig kritisk granskning.
Tre hovedfraksjoner i eksil
Den iranske eksilopposisjonen består i hovedsak av tre dominerende grupper:
- Monarkistene, med Reza Pahlavi – sønn av den tidligere sjahen – i front. Han har fått stor plass i internasjonale medier og mottatt støtte fra vestlige politikere. I 2023 besøkte han Israel og møtte statsminister Netanyahu, noe som vakte kraftig kritikk og ble tolket som støtte til israelske overgrep i Gaza – i skarp kontrast til det anti-kolonialistiske sinnelaget som råder blant iranere flest.
- Folkets Mujahedin (MEK), en tidligere marxistisk-islamistisk gruppe med en voldelig fortid, inkludert samarbeid med Saddam Hussein og attentater mot sivile. Til tross for dette har de fått politisk støtte i Vesten, særlig fra neokonservative kretser.
- Vestlig-medieprofilerte aktivister som Masih Alinejad, som presenteres som menneskerettighetsforkjempere, men som har tatt til orde for harde sanksjoner og regimeendring. Flere av disse er tilknyttet amerikanske statlige programmer som NED og USAGM.
Monarkister og det israelske flagget
Under globale protester mot folkemordet i Gaza har tilstedeværelsen av monarkistiske grupper som heiser det israelske flagget skapt reaksjoner. Det oppfattes som en grov provokasjon mot palestinsk lidelse og iransk folkelig opinion. Dette avslører en dyp politisk dissonans mellom disse gruppene og det iranske folkets verdier – og peker på tette forbindelser til utenlandske interesser og lobbyer.
Norske forhold
Også i Norge ser vi dette mønsteret. En liten krets av eksil-iranere har fått uforholdsmessig stor plass i mediene:
- Shaparak Shajarizadeh og Mahmood Amiry-Moghaddam trekkes ofte frem uten at deres politiske forbindelser og støtte til sanksjoner diskuteres.
- Iran International, en kanal med påvist støtte fra saudiarabisk etterretning, brukes som nyhetskilde uten forbehold.
- Lily Bandehy og politikere som Masud Gharahkhani og Mahmoud Farahmand har formidlet budskap som i stor grad samsvarer med vestlig sikkerhetspolitikk, ikke med iransk grasrot.
Språk formet av eksil, ikke virkelighet
Felles for mange av disse eksilstemmene er manglende kontakt med dagens Iran. De har ikke vært i landet på tiår og snakker et språk preget av eksil, ideologisk bitterhet og strategisk lojalitet til utenlandske interesser. Når de snakker om “frihet” og “kvinners rettigheter”, skjer det ofte i kontekster som fremmer regimeendring, sanksjoner og militær intervensjon – ikke nødvendigvis iransk selvbestemmelse.
Informasjonskrig og desinformasjon
Lekkede dokumenter har vist hvordan vestlige myndigheter har finansiert medier som Iran International for å destabilisere Iran gjennom informasjonskrig. Eksilplattformene inngår i dette landskapet, ofte som strategiske verktøy – ikke som autentiske representanter for folket.
Den virkelige kampen
Det ranske folkets kamp for frihet og verdighet er reell – men må forstås på iranske premisser. Å gi mikrofonen til eksilfigurer med tette bånd til lobbygrupper, etterretning og utenlandske interesser, undergraver denne kampen. Den virkelige solidariteten ligger i å lytte til de som fortsatt kjemper på bakken – ikke de som taler høyest fra komfortable posisjoner i eksil.
